Dette er like forutsigbart som en julegudstjeneste i Den norske kirke. Likevel: Varmt, mildt humoristisk og rørende.
Utmyntet slik: Arthur (Terence Stamp) har vært gift i femti år med Marion (Vanessa Redgrave). De har en sønn (Christopher Eccleston), og et barnebarn, ei jente (Orla Hill). Sett i forhold til den optimistiske, humørsterke og populære Marion, fremstår Arthur som gretten og pessimistisk, iblant direkte dyster. Ved filmens åpning er Marion alvorlig syk, i rullstol, men stadig såpass frisk at hun kan delta i det lokale koret. De bor i en typisk engelsk forstad.
Da Marion dør, blir Arthur ytterligere avvisende. Til og med sin egen sønn vil han ikke ha noen omgang med. Han viser sin ømhet og lengsel etter Marion ved å gå på graven hennes hver dag. Der snakker han til henne.
Så: En ung, uortodoks kvinne, Elizabeth (Gemma Arterton), det lokale korets dirigent, blir Arthurs redningsmann. Eller redningskvinne. Hun får ham, langsomt som ei tykk snøslette tiner, til å oppdage livet igjen. Til å se det positive i hverdagen, i samtaler, i utfordringer. Inntil han faktisk... Ja, se selv.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Selv om både Vanessa Redgrave og Gemma Arterton gir friske, poengterte portretter av henholdsvis Marion og Elizabeth, er dette Terence Stamps film. Han er dens bærebjelker. Hele filmens vesen og utvikling sees i hans ansikt og gjennom hans kroppsspråk, i en film der bildene er friske og kvikke og tonen er behagelig varm.
Terence Stamp har vært i britisk film i femti år. Han besitter, i en alder av 74, en patinert klokskap og nyanserikdom av sjelden karat.
Igjen: En varm, mildt humoristisk og rørende film. "Sang for Marion" er blitt sammenliknet med den franske "De urørlige". Den har den filmens livsholdning, men den mangler likevel én, kanskje to, dimensjoner på å være i den divisjonen.