Kanskje det skyldes det brede forhåndsgnyet det har vært omkring denne filmen, "Jernkvinnen". Det har bevirket at en har innbilt seg at hoveddelen av denne filmen nærskildrer den politiske figuren Margaret Thatcher, at hele henne sees i forhold til de politiske kamper, de politiske seire, de politiske tap. Linjene strekes opp, selvfølgelig, og det stoppes opp ved avgjørende øyeblikk, visse vendepunkt.

Men faktisk er "Jernkvinnen" et nærgranskende, ja, intimt portrett av en kvinne som fra meget ung alder våget å gå sin egen vei, stå klippefast for sin tro og sine prinsipper, helt til det var det eneste hun hadde, våger en å påstå.

Hennes nåværende tilstand, svevende i tilstander mellom rasjonelt klarsyn og voksende grader av demens, er fortalt med en nesten uhyggelig og detaljert gjenkjennelighet. Og hele filmen sees ut fra hennes nåværende tilstand, fra den slipper hun tøylene og hun – og filmen – glir tilbake til barndom, ungdom, ekteskap, hennes første politiske nederlag, hennes første politiske seier, via posisjonen som undervisningsminister til stillingen som statsminister i en konservativ, britisk regjering. Den lengst sittende i det tjuende århundres Storbritannia.

Det er ikke denne anmelders oppgave å bedømme henne som politiker, en skal anmelde filmen som sådan. Da, først: Det er et farlig, kanskje kynisk grep å nærskildre hennes nåværende demens, all den tid Margarte Thatcher den dag i dag bor i en leilighet i London, med begge sine barn i live. Som berørt, det er utført med en smertelig intimitet. Hva hennes far betød for henne, trykkes det tydelig på. Og det er et vesenlig og viktig trekk, hun arvet tydelig hans intelligens og vilje, men også all hans konservative tro. Og det markeres skarpt at hun anså et liv som husmor eller ekteskapelig dekor, for et mindreverdig liv. Hun uttalte ett minutt etter at Denis hadde fridd: "Ja, jeg vil gjerne gifte meg med deg, men jeg vil ikke dø mens jeg vasker opp en tekopp. Jeg vil ha mitt eget liv."

Og siden vi snakker om ektemannen Denis (Jim Broadbent): Vi føler stor sympati for ham. Hun var avhengig av ham og følte stort for ham, likefullt oppførte hun seg som en u-båtkaptein overfor ham. Men det var ingen strategi fra hennes side, hun var slik, i blodet, i selve den mentale ryggmargen.

Filmen er på én time og tre kvarter. En hadde faktisk sett at filmen hadde brydd seg femten, tjue minutter lengre med hennes politiske karriere, til fordel for all dvelingen ved den demente tilværelsen.

Rent regimessig er filmen nær, tett på, med en rytme som passer scenene: meget rolig i scener fra nåtiden, hektisk og pågående i mange sekvenser fra den politiske heksegryta.

Meryl Streep gir et dypt overbevisende portrett, hun formgir hennes styrke og kompromissløshet, men dypest og mest gripende tolker hun den nåtidige Margaret Thatcher. Om hun blir tildelt Oscar for denne rollen, vil det overhodet ikke forbause en, for å si det mildt.