_KONSERT
Kristiansand Symfoniorkester
Dirigent Ingar Bergby
Kilden, konsertsalen_
Å få høre Sjostakovitsjs tiende symfoni «live» er en begivenhet. Konserten i Kilden torsdag kveld må betraktes som nok en milepæl i byens utvikling som kulturby. Det nesten timelange verket fikk en tolkning som både orkester og dirigent kan være stolte av. De oppnådde akkurat hva de største musikkverker kan utløse: Tilhørerens medlevelse og innlevelse — og forløsning. Det skjer ved at musikken, så full av smerte som den er i dette tilfellet, bygger en knute i lytterens bryst. Så, ikke ved et trylleslag, men ved at et av komponist og dirigent nøye planlagt klimaks som bryter ut i musikalske kaskader, pøses utover i salen av samtlige instrumenter i fortissimo, dundres av pauker og trommer og gongonger, brytes tvert av og henger der som en gjenklang, før et nytt og fredelig tema bringer trøst og forsoning, da løses knuten opp i et vidunderlig øyeblikk.
Sjostakovitsj bruker sitt eget signatur-tema ganske hemingsløst i de to siste satsene i denne symfonien, motivet D-S (tonen Ess) -C-H, altså Dmitrij Schostakowitch med tysk stavemåte, fornavnets forbokstav og etternavnets tre første. Og mot slutten av siste sats er det nettopp dette motivet, enkeltmenneskets, den av partipampene utskjelte komponistens signatur, som nesten lammer hørselen. Så bryter musikken sammen, og utbruddet, eller sammenbruddet, avløses av en vakker melodi som lover en ny tid. Og jeg sjekket det med andre lyttere for å være sikker: Det er flere enn meg som hører en litt forvridd eller forvrengt utgave av Griegs vidunderlige vårløsnings-sang; Våren, i denne melodien hos Sjostakovitsj: Enno ein gong…..
Ingar Bergby har full kontroll der han uten store fakter loser dette storverk i land. Likeså hadde han åpenbart også både stor glede av og gjort grundige forberedelser i konsertens første verk, Dvoraks Serenade for blåsere, cello og bass i d-moll. Verket erstattet en tidligere annonsert dobbeltkonsert, og var ingen dårlig erstatning. Med orkesterets treblåsere og hornister i vidunderlig samspill ble dette den gode og nødvendige kontrast til den symfoniske etterkrigstid hos Sjostakovitsj.