BOK

Forfatter: Odd Isungset

Forlag: Tiden

En attentatmann pekes ut,

men ikke av politiet.

Det er et spektakulært prosjekt Odd Isungset legger ut på i denne boken. Den mangeårige TV 2-journalisten og lederen av Pressens Faglige Utvalg har begått en murstein av en bok som har ett eneste formål: Å legge fram en rekke med indisier som peker ut en lett identifiserbar person som William Nygaards attentatmann, en terrorsak i samme sjanger som truslene og angrepene mot dagens karikaturtegnere.

Det er 17 år siden skuddene i Dagaliveien og Nygaard overlevde. Så hvorfor ta seg bryet? Dette svarer Isungset godt på. Fordi attentatet ser ut til å være en terrorhandling utløst av Iran-regimets fatwa over Salman Rushdie og alle som medvirket til å publisere hans bok Sataniske vers . Dette var Norges første møte med truslene en rekke karikaturtegnere har opplevd de siste par årene, og et alvorlig anslag mot ytringsfriheten vi holder så høyt i dette samfunnet. Politiet etterforsket alle andre spor, men tok ikke dette alvorlig nok.

Gjennom 430 sider går Isungset grundig gjennom sakens kronologi og detaljer, publisert og upublisert materiale. Det meste er imidlertid publisert før, ikke minst av Isungset selv, som både har skrevet bok og laget flere dokumentarfilmer om Nygaard-attentatet.

Bokens sterke sider er forfatterens vell av kunnskap, hans overbevisende omgang med detaljene og måten han plukker fra hverandre politiets arbeid på. Han overbeviser også langt på vei når han skriver om Ali, som han har valgt å kalle den utpekte antatte gjerningsmannen. Det er så mye påfallende detaljer om reise til Iran, uttalelser om Rushdie, omgang med ammunisjon og et våpen identisk med drapsvåpenet, at det virker komplett uforståelig at politiet løslot mannen og ikke gikk videre med saken hans etter at han først var arrestert.

Presseetisk og i forhold til injurielovgivningen er boken også interessant. For mannen er ikke dømt, og han er lett gjenkjennelig for alle som har fulgt litt med på saken. Han omtales eksempelvis flere ganger som vennen til Jan Simonsen.

Fortellerteknisk forsøker forfatteren å få leseren til å henge med ved å skrive i jeg-form om jakten på sannheten om det som skjedde. Men det hadde vært lettere å få opp engasjementet hos leseren dersom vi ble bedre kjent med fortelleren. Vi får vite at han er journalist og synes saken er viktig, men Isungset burde nok enten budt mer på seg selv eller valgt en annen fortellerform.

Forfatterens eksplisitte mål med boken var å dele sine detaljkunnskaper med omverden, og han håper etterforskningen vil bli gjenopptatt. Dette har han oppnådd. Da boken ble publisert viste det seg at Kripos i all hemmelighet åpnet etterforskningen på nytt i kjølvannet av Isungsets forrige dokumentarfilm om saken.

Hva angår vesentlighet og researcharbeid står denne boken til toppkarakter. Men Isungset er en bedre forteller i filmformatet enn han er i bokform. Hvem skjøt William Nygaard? har blitt så tung og detaljrik at det er en bok for de spesielt interesserte.