Denne boken er å likne med en andaktsbok, bare ikke from eller gudelig, men livsbekreftende og livsbejaende, og slett ikke ugudelig.
Den er åpen for himmel og jord, åpen for det som var og det som kommer, det som gror og det som dør, for høyder og dybder, og den er full av nåde og kjærlighet. Den er en lovprisning av våre hverdager, tingene vi omgir oss med, naturen og årstidene, lyset og skyggene og mørket. Den er en fars fortelling til et barn, og kan nytes av alle, for alle har vi vært barn en gang.
Forfatteren var for få år siden på alles lepper, da han brettet ut sitt eget liv, sin families og sine venners, i en seksbindsroman med den omdiskuterte tittelen «Min kamp». Karl Ove Knausgård er blitt eldre. Han er blitt mildere. Jeg hører et ekko av Vinje i denne boka: «Alt er som før, men det er meir forklåra, så dagsens ljos meg synest meire bjart (….) Forsona koma atter gamle tankar: Det same hjarta er som eldre bankar».
Her er tre vidunderlige «Brev til en ufødt datter». Omrammet av disse er der 60 små stykker, alle med en tittel som antyder hva det handler om: Hermetikkbokser, Ansikter, Smerte, Telefoner, Oppkast, Termoser, Toalettskåler, Stillhet — og mange, mange fler. De kan leses i ett, selvsagt, og jeg tenker meg at når jeg nå kjenner boka, så kan jeg ha den liggende på et bord i stua og lese et kapittel hver eneste dag om jeg får lyst. Jeg kan til og med tenke meg å bruke den til høytlesning.
Å skrive om spy, oppkast, så vakkert og rørende at det blinker vått i det lesende øye, er en bragd. Men så viser det seg å handle om en fars kjærlighet til et barn. Å skrive om de gammeldagse telefonene slik at bestefar ler høyt, er også godt gjort. Aldri hadde jeg tenkt at en beskrivelse av termosflasken og dens funksjon i våre liv skulle kunne glede og forundre meg. Etter to-tre sider om Stillhet måtte jeg ta en pause og gå en tur rundt kvartalet. Teksten om Øyne er en høysang til kjærligheten.
Boken er veldig personlig. Noen kritiserte det sterke innslaget av essayistisk stoff i «Min kamp». Her er det dette som rendyrkes, ikke som vidløftige essays, men som små «morgenkåserier», muntre, alvorlige tankevekkere, noe å begynne dagen med så lenge vi får nåde til å se solen stå opp som en selvfølge hver eneste dag: «Demringen er alltid begynnelsen på noe, som dens motsetning skumringen alltid er slutten på noe (….) For mørket er regelen og lyset dets unntak, som døden er regelen og livet dets unntak. Lyset og livet er anomalier, demringen deres stadige bekreftelse».