OSLO: Heretter kan han antakelig stryke "nesten" foran "kjendis". Selv om publikumskapasiteten på Scene West Victoria ikke er enorm, er det duket for en lang rekke fulle hus på Rune Andersens one-man-show som hadde premiere i går kveld. Han har noe så ettertrykkelig taket på sitt publikum, Rune Andersen, når han gjøgler seg gjennom et gedigent kjendisgalleri med parodier og imitasjoner i intens rekkefølge. I dette showet er han ikke lenger bare den dyktige imitatoren. Han er scenekunstner og skuespiller, men først og fremst en fullstendig uimotståelig sjarmerende energibunt. Og forresten, han kan jo synge også! Showet er like stramt og tett som det er mellom Rune Andersens øyne. Det er ingen overdrivelse å si at forestillingen mangler hvilepunkt. Høydepunktene er pakket så tett at man knapt når å tørke duggen av brillene før neste lattersalve braker løs. Han har en god tekstbunke å øse av, og det står et helt "forfatterkollegium" bak, der Rune Andersen er én av fem. Tekstene er velformede, fulle av den typen gode poenger som ikke sier seg selv, men som forløses når du har hørt hele setningen til ende og siste ord er sagt. I et fint samspill med de to musikerne, får Rune Andersen først og fremst lov til å være seg selv, effektivt tilrettelagt av en regissør som kjenner artistens kvaliteter, hva som skal fram og hva som eventuelt skulle barberes bort. Dermed er den sterke konsentrasjonen oppstått som gjør at dette showet oppleves så intenst, så medrivende og så herlig morsomt. Vi får dem jo egentlig alle sammen. Først Rune selv, i en kort selvbiografi. Han som er litt for lite kjendis. Så kommer Bentein Baardson for å regissere Trollspelet ute på Troll-plattformen. Blant skuespillerne finner vi Tor Erling Staff, Hans Wilhelm Steinfeldt, Jon Lilletun, Yngve Hågensen og you name them. Deretter HMKH — kongen - med kommentarer til dagligliv i slott og hytter, hvoretter gærningen som skal gjøre omvendt strikkhopp i Trollveggen tar scenen fullstendig i besittelse. Vi møter Anne Grete Preus i mer enn full lengde og med filosofiske tåketekster, Tom Jones med verdens største bulk, vi får ti års samliv på to minutter, Cornelis Vreeswijk som blir kjempekåt på Grete Waitz-løp i hovedstaden, etterfulgt av en sørlandsvise så besk som jeg ikke trodde var mulig. Til slutt stiller et helt nordisk artistgalleri opp i "Artister for ulv", som i løpet av nummeret konverterer og blir "Artister for sau" - for så er vi jo en stor saueflokk alle sammen. Mest til lyst er det. Den skarpe brodd er ikke Rune Andersens sak. Det betyr ikke at forestillingen er tannløs. Noen vil vel synes at hans kongeparodi beveger seg utover mot en kant. Sørlandsvisa med heroin, sm-sex og nazi-takter vil nok også kunne være sterk kost for noen. Men akkurat det karakteriserer nok mer de som eventuelt reagerer enn både Rune Andersen og showet i seg selv. Det er jo godt at noen våger å drive gjøn med også de sørgelige sider av vår virkelighet. Ingen skal beskylde dette showet for å være ondsinnet. Her er det først og fremst en ytterst begavet entertainer som deler sine gleder med oss, og han får oss hundre prosent med. Rune Andersen: Ligner ikke grisen Produsent: Elina Krantz Regi: Alex Scherpf Tekstredaktør: Knut Nærum Musikere: G. T. Ugland og Espen Beranek Holm Emil Otto Syvertsen