Tre konger.

USA 1999. Regi: David O. Russell. Manus: David O. Russell og John Ridley. Produsent: Charles Roven.

Skuespillere: George Clooney. Troy Barlow. Ice Cube. Spike Jonze. Nora Dunn. Jamie Kennedy. Liz Stauber. Holt McCallany. Dette er en krigsfilm, fra den ikke altfor fjerne Golfkrigen. Men: Det er en ukonvensjonell, en uortodoks krigsfilm. Den har i seg klanger fra "Kellys helter" fra 1970 (2. verdenskrig) og Robert Altmans "MASH" fra 1970 (Koreakrigen i begynnelsen av 50-årene). Utgangspunktet er "Kellys helter", men tonen minner mer om den fullstendig respektløse "MASH". Men hvor "Kellys helter" er en lys og lystig komedie, er denne kun komedie i utgangspunktet, og allerede der og da en sort og besk type komedie. I begynnelsen tegner det hele til både å være og forløpe seg til en drabelig spøk med en krig som bakteppe: Golfkrigen i 1991. Filmen åpner i den irakiske ørkenen i mars 1991. Golfkrigen er nettopp avsluttet. Forvirringen er stor, amerikanske soldater patruljerer områdene, de er nær ved å skyte bare de hører en arabisk glose bli uttalt. I dette militære og politiske vakuumet kommer kaptein Gates (George Clooney), sersjantene Barlow og Elgin, og menig Conrad, over et kart som sannsynligvis viser betydelige mengder gull. Dette gullet skal være irakisk krigsbytte fra Kuwait. Tyvegods fra Saddam Hussein, med andre ord. Denne lille gjengen unnfanger en vill tanke og omsetter den hurtig i handling: Bevæpnet med håndvåpen og en enorm optimisme drar de avgårde i jeep med kurs for landsbyen ute i ørkenen som huser gullet. Avreise ved soloppgang, hjem før lunsj som styrtrike menn, er den svært bråkjekke planen. De har lite peiling på hva som venter dem, hva de egentlig vil finne. De skal hurtig oppdage at de har dradd inn i et surrealistisk landskap, nærmest: Verden er ikke lenger sort/hvitt. De finner et folk i krig med seg selv. Sivile opprørere står mot Husseins soldater i en høyst reell og meget brutal krig. De forstår at Saddam Hussein fremdeles sitter med full makt. President Bush oppfordret sivile irakere til opprør, men Bush ytet ingen hjelp i så måte, sier filmen. Resulatet ble at mange av de sivile ble massakrert av sine egen landsmenn. De tre, en av sersjantene tas til fange, får faktisk tak i gullet, verdt ca. 23 millioner dollars. De redder et halvt hundre sivilister og de.. nei, resten får du se selv. Humor og tragedie blandes på meget effektiv måte i "Tre konger". Filmen er drønnende dynamisk laget, regigrepene er kjappe og effektive som karateslag, iblant er rytmen som en rap-låt. Tidvis har filmen innslag av en form for kornet videoestetikk. Det irriterer i begynnelsen, men etterhvert føles den riktig, den gir økt nærhet. En compouteranimasjon av følgene etter at en kule har gjennomboret indre organer, virker først totalt mistilpasset og/eller affektert. Der endrer en også syn: Den illusterer vel mange av soldatenes hårreisende mangel på innsikt i hva de holder på med. En stykke på vei er dette en rabalderaktig actionkomedie, men ganske tydelig er det innebakt en harme over Golfkrigen i "Tre konger". For hva har skjedd? Det som har skjedd er at Saddam Hussein stadig sitter med makten, at opposisjonen stadig blir drept, og at embargoen mot Hussein stadig blir opprettholdt. Men oljen og dens profitt ble reddet. Sier filmen. Så: Selv om "Tre konger" i sitt utgangspunkt er en drabelig og til dels voldsom underholdningsfilm, fungerer den også som en tydelig kommentar og som en artikulering av anfektelser. Skuespillerne skal også hedres her, ikke bare manus og regissør Russell. Der først å nevne George Clooney og Mark Wahlberg som kaptein og sersjant. De er dyktige, formbevisste, detaljsikre, de formår å gi både ytre uttrykk og indre liv. At det også innebakt i filmens moral finnes en liten oppfordring til amerikansk TV om å finne en mer konstruktiv rolle enn bare å være militærets lydige hunder, må en se på som en bonus. Det gjør heller ikke en god film mindre god.