Men la oss begynne med hva en selv tror seg å oppfatte filmen som: Vi har Thomas Anderson (Keanu Reeves), ansatt i et stort datakompani, ryddig og rett-frem på dagtid. Om natten er han hackeren Neo. Og Neo cruiser cyberspace fordi han har en eksistensiell uro i seg. Han jakter. Jakter på Noe. Noe som kan gi ham et pekepinn, en forklaring på hvorfor livet hans ikke er som han ønsker det skal være. En parentes her: Du behøver ikke å cruise i cyberspace av den grunn. Av den grunn leser noen Bibelen, andre poesi. Mens andre igjen går på pub. Vel. Noe finner et svar, eller svaret finner ham, er kanskje den rette beskrivelsen. Svaret kommer i form av superhackeren Morpheus (Laurence Fishburne). Han tar kontakt med Neo. Og tydeligvis ønsker han å lære Neo om Matrix. Den dypeste sannheten om Matrix. Kanskje undertegnede har mistet noe underveis, eller kanskje er ens mottakerapperat for magert, men en tilstår blankt at en ikke helt klart og entydig kan gi et svar på hva Matrix er. Matrix fremstår som en svevende dunkelhet. Men igjen: Deri, føler en, ligger en god del av filmens dynamikk. Men hør så: Neo befinner seg i en avansert kunstig virkelighet som overføres direkte til den menneskelige hjerne av maskiner på høyt intelligensnivå. Disse maskinene styrer i bunn og grunn planeten Jorden. Morpheus mener at han i Neo har funnet en slags Messias-figur som kan føre menneskene vekk fra de mørke datakreftenes terror. Og Matrix er selve denne terrorens kraftkilde. Selve terrorens innerste, pulserende vesen. Såvidt vi forsto. Neo har på sin side atskillig med hverdagslig innstilling: Han vil bare finne ut hva som foregår. Han går med på Morpheus' forslag om å bli overført til en tilstand to hundre år frem i tiden. Der allierer han seg med en bande opprørere. De prøver å hacke seg inn til Matrix. Og den virtuelle verden de da virvles inn i, er tett av dødelige programmer som tar form av menneskeliknende agenter. En slags Blues Brothers-figurer med intelligens, handlekraft og meget dødelige våpen. "Matrix" er mer enn en fiks film. Det er en dypt original film, men en rytme av sekundpresist sug og en stor visuell kraft og dynamikk. En meget effektiv film, som tar strupetak på deg, men som samtidig løfter deg og leder deg videre. Men i dens form og stil finnes også klare elementer av karate-action (det finnes karatescener som vil få fysikklærere til å bli stille), av ren thrillerstruktur, og av science fiction-filosoferinger, slik vi kan finne det i romaner av for eksempel Asimov og Arthur Clarke. Keanu Reeves har den rette blandingen av vital nysgjerrighet og umoden tvil, Reeves er en skuespiller med et nærvær som et regnvær som pisker mot vindusruten. Reeves sier selv i intervjuer at han ser filmen som et verk om søken etter sannhet og det å ta valg. Men den skuespiller som smeller i en som et presist øksehugg, er Carrie-Ann Moss. Hennes tolkning av en mystisk feminin substans, formilder både røffhet av lærglatt konsistens og sårbarhet av overbevisende gehalt. Hun har tidligere mest vært med i TV-serier. Sum: En meget stimulerende legering av en oppdatert "Blade Runner", ren thriller, artistiske karatefilmer og filosoferinger fra underskogen av "2001 — en romodyssé". Matrix
USA 1999
Regi og manus: Andy og Larry Wachowski.
Produsent: Joel Silver.
Skuespillere: Keanu Reeves. Laurence Fishburne. Carrie-Ann Moss. Hugo Wearing.