Et knippe av landsdelens fineste visesangere inviterte til Lun aften, og lunt ble det. 400 mennesker fylte lokalet, et eksemplarisk publikum; lyttende, åpne, takknemlige og varmt responderende. Det er andre gang i år at dette skjer. Sangerne er Frik Hougen, Ånen Valand, Ben Solheim og Ivar Bøksle — Jan Engervik hadde dessverre meldt forfall denne gangen. Med seg hadde de noen av distriktets fineste musikere, og sammen hadde de laget en helaften med noen gode, gamle viser og ganske mye nytt. Det handlet om hverdagsglede og hverdagsslit, om kjærlighet av både lykkelig og ulykkelig slag, om små ting som blir store og store ting som blir små, om uvante og uventede perspektiver på det meste i livet. Det var selvsagt litt Sørland, men ikke mer enn det måtte være, stedet og artistene tatt i betraktning. Mest av alt var det fine møter mellom dyktige artister og et sultent publikum der gjennomsnittsalderen både på den ene og den andre siden av scenekanten sånn noenlunde matchet hverandre. Det ble en stor fredagskveld, en av de minnerike. Og det får meg til å tenke at en ny bølge er på vei, en skikkelig visebølge, nesten av godt, gammelt 70-tallsmerke. Det blir nesten symbolsk at dette foregår i et lokale som tidligere har gjenlydt av bastante danse-dunk fra lydsterke høyttalere. Nå er det poesien og varheten og den lyttende stillhet som rår i discolokalet. Plutselig er det marked for det poetiske, et stort marked. For vi er mange som er sultne på den stillfarende meningsfylde, på den undrende tilnærming til det merkelige problemet som heter Livet. Og vi kommer gjerne igjen. Bare sørg for at bølgen ruller videre nå som den er kommet i gang. Ikke la det gå et halvt år til før vi når en ny bølgetopp. Vi er mange som stiller opp i salen. Med dyktige forbilder på scenen kan det fort bli flere som stiller opp der også. Og da kan vi trygt snakke om en ny visebølge