En fisker har forulykket til sjøs. En annen fisker, en annengenerasjons japaner, arresteres, mistenkt for drap. Den unge Ishmael Chambers, redaktør av lokalavisen, dekker saken. Han har tidligere hatt et forhold til den arrestertes kone, også hun er annengenerasjons japaner. Rettssaken mot fiskeren tar til i den lille rettslokalet i den eneste byen på øya. En snøstorm bygger seg opp mens rettssaken pågår. Filmens temaer er evig aktuelle, dype og allmenne: Kjærlighet, rettferdighet, aktelse og verdighet. Langt på vei i filmen tror en at disse temaene bare er påskudd til å lage stemningsbilder. Eteriske stemninger. Stemninger som trekkes for langt ut, slik at bildet/bildene til slutt føles aldeles "tømt". Stemninger så vare som lyder fra såkalte "uroer". Og la det være forkynt: Deler av disse stemningene kunne med fordel ha vært utført mer edruelig. Kraften, nærværet, intensiteten i filmen ville ha vært større uten noen av disse stadige stemningene. Munningsild fra geværer behøver ikke å se ut som solsikker som dvelende åpner seg, røyk fra våpen behøver ikke å se ut som hellig røkelse. Filmen er kaleidoskopisk bygd opp: Scener fra nåtid kobles sammen med scener fra nær fem år gammel fortid, med scener fra ti år gammel fortid, med scener fra femten, tyve år gammel fortid. Barndom, ungdom, krigsscener, voksen alder glir ut og inn av hverandre. Men ikke misforstå, dette føles ikke innfløkt, i det minuttet filmen er over, har en overhodet ingen vanskeligheter med å sammenfatte hele filmens handlingsstruktur. Men godt over halvveis skjer det en endring i filmen. Den tetner til, den føles mer naken og fastere. Dette skyldes ikke minst Ishmael Chambers "oppvåkning" til dåd, til kamp for rettferdighet, og den aldrende forsvarer Niels Gudmundssons (Max von Sydow) tale om medmenneskelighet i rettssalen. For øvrig: Et interessant kapittel om kollektivt, amerikansk hysteri vedrørende mennesker av japansk avstamning i USA etter Pearl Habour-angrepet, anskueliggjøres. Og både Ethan Hawke og Max von Sydow gir igjen solide bevis på sine talenter. Begge er meget formbevisste og de besitter disse finmeislede detaljene som kan synes uvesentlige i øyeblikket, men som er betyr noe for helheten, slik en liten fløyte i høy grad kan bety noe for en symfonis formfullendthet. SNEEN PÅ SEDERTRÆRNE

USA 1999

Regi: Scott Hicks etter en roman av David Guterson.

Manus: Ron Bass

Produsenter: Harry Ufland. Ron Bass. Kathleen Kennedy. Frank Marshall.

Skuespillere: Ethan Hawke. Youki Kudoh. Max von Sydow. James Cromwell. Sam Shepard. Rick Yune. Richard Jenkins.