ROCK
Han kommer til å leve godt og lenge med dette albumet. Sivert Høyem tar med seg både Madrugada-dramatikken og sin solokarriere til nye høyder.
De sterkeste minuttene på Sivert Høyems sitt fjerde soloalbum er når han synger den såre og vemodige sangen til sin avdøde far på «Father’s day». Det skjer på tampen av dette varierte albumet. Vi får med andre ord både personlige tanker og skildringer fra en av landets sterkeste vokalister, samt mye annet som pirrer lysten og interessen til å lytte mye og inderlig veldig lenge.
Singelen «Under administration» fremstår som et merkelig singlevalg når man får høre de ti andre låtene. Tittelkuttet og «Give it a whirl» er mer fengende og mer umiddelbare. Begge disse to blir nok livevinnere når Sivert Høyem og hans sterke band legger ut på veien snart.
Midtveis i albumet blir vi utfordret med låter som Sivert Høyem selv kaller for krautrock. Både «Animal child» og «Red Maroon» er rå og uryddige utfordringer for dem som liker vers og refreng eller enkle ballader. Høyem gjorde en del av dette også mens han frontet Madrugada, da med Robert Buraas som gitarist. Cato Salsa er enda råere i form og stil, og han er den beste støttespilleren og innovatøren til Sivert Høyen på dette glimrende albumet.
Noe går sakte. Slik som den nakne og sakrale «Warm inside». Noe går fort. Som den rocka og enkle «Trouble». Mange av de andre låtene er mektige, suggererende og messende. Sivert Høyem og musikerne hans maler både smalt og bredt med en styrke, energi og tyngde som er besettende.
Mange kommer til å like dette. Slik som det var med Sivert Høyems «Moon landing». Det skulle bare mangle.
