Man får lyst til å si som på nyhetene : Og så over til noe annet. Leseren kan forberede seg på hard kost og et patosfylt språk. Men når ellers skal vi bruke et slikt språk? Denne historien er lagt til Jerusalem, der førti år gamle fotograf Harriet, fra Norge, bor i en leilighet for seg. Siden hun kom til Israel for mange år siden, har hun levd av å fange menneskenes redsler etter selvmordsbombere i bilder. Hun solgte dem dyrt. Hvert bilde sitter limt til netthinnen. Men nå er det stille, og Harriet tar egentlig ikke bilder mer. Hun sliter med å føle seg som et menneske.
Allerede som ung, var hun grepet av fascinasjon for det grusomme. Det angikk henne lenge før hun kom til terrorsonene og tok bilder sammen med andre fotografer som plutselig sto med favnen full av menneskerester. Dype dykk ned i oppveksten på gården hjemme i Norge, gir oss opptakten til situasjonen Harriet er havnet i: "Hun ville at noe skulle hende. Hun vet ikke hvor hun hentet motet fra, kanskje kom det fra all de timene og døgnene i bygdestillhet og spredte bjeff fra nabogårdene." Nå, tilbake i stillheten , uten noe å gripe tak i, føles det som om dagene forsvinner. Hun drikker om kveldene, det gjør henne gammel, men hun har følt seg gammel lenge. Harriet vandrer hvileløst rundt "i en krig som aldri tar slutt fordi den aldri riktig bryter ut. Den ligger over landskapet og virkeligheten lik sort lava med plutselige, mørkerøde sprekker av idiotisk raseri."
Livsbetingelsen – at vi når som helst kan være borte , men likevel er fullt til stede – synes å skimre gjennom bevisstheten uten filtre hos Harriet. Hun er enten for mye til stede eller borte for seg selv (og leseren) mens angsten spiller "små rene toner på en søyle som så lenge hun kan huske har stått spent i brystet hennes." Fysisk og psykisk smerte står side om side. Passasjene i denne boken står i helspenn, flere av dem fungerer som egne stykker poesi, jeg kunne lett brukt hele anmeldelsen på å sitere. Men hva med historien; tror jeg på den? Føles den relevant? Ja. Litterært sett er det ikke stålsikkert, ikke uten riper, men det har en nerve som gjaller igjennom det hele.