Skal du lage historien om en av verdens mest berømte og mest fotograferte kvinners største kjærlighet og hennes to siste leveår, bør det jammen meg syde av både følelser og dramatikk. Naomi Watts gjør en bedre etterlikning av en død sild, enn av prinsessen av Wales. Med andre ord: Det er flatt og stinkende.

Filmen er basert på Kate Snells bok ”Diana – Her last love”, som skal være bygget på troverdige beretninger fra Dianas aller nærmeste venner og fortrolige. Det er selvfølgelig umulig å vite om de har fortalt sannheten, for den eneste levende som vet med sikkerhet hva som egentlig skjedde er Dianas påståtte store kjærlighet, Dr. Hasnat Kahn.

I filmen får vi se de to i alle mulige intime og private situasjoner , og siden Kahn ikke har avslørt detaljer rundt forholdet, eller uttalt seg om forholdet før filmen kom, føles den veldig spekulativ. Jeg fant også tre ganger så stor glede i å lete frem det originale BBC-intervjuet fra 1995 med Diana på Internett, enn å se det gjenskapt i filmen. Og noe episk kjærlighetsforhold som er verdt å gjenfortelle på det store lerretet, hadde Kahn og Diana ikke.

Å portrettere prinsesse Diana, er vel kanskje en av de mest skremmende oppgavene en skuespiller kan få, og Naomi Watts skal ha noe ære for at hun tok sats og hoppet. Dessverre landet hun på rompa, og står for øyeblikket for årets minst engasjerende opptreden.