"Jeg ler og tuller. Mange ganger er det rett fra hjertet. Men ofte, altfor ofte er det tvunget fram. I blant lurer jeg på om den nye klassen min noen gang har hørt min helt ekte latter", forteller Cathrine Gjerdingen Larsen (17) i denne boka. Andre har blitt redde for å gå på butikken. Noen har store fysiske skader. Eller har mistet venner og søsken. Hva tenker de om 22. juli nå?
Fotograf Andrea Gjestvang forsøker å finne ut hva som skjedde med dem som ble direkte berørt av 22. juli etter at kameraene ble slått av. Etter at journalistene sluttet å ringe, etter at folk stanset å spørre. Hvordan var det for dem som ble forsøkt drept? De som mistet venner, familie, kjæreste. Og hvordan har de det nå?
På et av bildene står ei jente i bare bh-en på et typisk jenterom, med plakater på veggene. En helt typisk tenåring. Forskjellen er arrene fra da hun ble skutt i magen, armen, kneet og armhulen på Utøya. Et annet bilde viser ungdom på treningstur, i fjellet, i sofaen hjemme, i byen.
Gjestvang har portrettert 43 ungdommer som overlevde terrorhandlingen på Utøya. Boka handler om hva som skjedde etterpå. Og om stillheten. Bildene av tenåringene blir kontrasten til det grusomme som skjedde på øya, de er rolige, vakre, harmoniske, tatt med analogt kamera og med naturlig lys. De er plassert i et miljø som gjør at vi skjønner hvem de er, vi ser at de er som alle andre unge. Gjestvang klarer å gjøre dette på respektfull måte.
Det har kommet mange bøker om 22. juli. Kanskje for mange. Men Gjestvang går bak statistikken, bak tallene på antall berørte, bak overskriftene i avisene. Det er ikke sensasjonspregede tekster eller bilder. Det er dempet. Og det er sterkt i seg selv.