Sasha får adrenalinkick av å ta ting fra andre – ladede objekter som av forskjellige grunner peker seg ut – og putte dem i lomma. Den ildnende gleden kleptomanien vekker i henne er så smittende og identifiserbar at jeg gjennom hele romanen kjenner et sug etter å høre mer. Men neste gang Sasha dukker opp, er hun i sidesynet til en annen karakter – Benni Salazar, sjefen hennes, stjerneprodusent og tidligere pønkrocker. Og slik fortsetter det boken igjennom; den ene personen blir statist i livet til den neste. I det hele er man innom 13 synsvinkler, alle finurlig sammenbundet.

Vi møter menneskene på ulike steder i livet; etter å ha fulgt dem tett i en tidsperiode, zoomes det filmaktig ut og spoles fremover i tid. Således blir alle hovedpersoner i sine egne liv, men også deltakere i verdenskarusellen, samt miljø— og historiemarkører. Livet fremstår som stort og viktig, totaloppslukende, men også bittelite og når som helst over. Flere ganger slår det meg, siden karakterene er så autentiske, hvor merkelig det er at vi som mennesker på denne kloden under noen omstendigheter overhodet er i stand til å fungere sammen. For har vi ikke våre egne, sprikende opplevelser av absolutt alt? Forelskelser, innfall og tilfeldigheter skyver karakterene mot og fra hverandre, de møtes inderlig for så å drive vekk, bli borte for hverandre eller for evig brennmerket.

Historien spenner bredt over tid og sted. Vi følger en gjeng pønkere i 80-tallets San Francisco over i desillusjonerte voksenliv i utkanten av 90-tallets New York, og barna deres som vokser opp i et dystopisk fremtidens California. Musikken er limet i fortellingen, bindeleddet mellom alle mennesker og alle tider.

Egan er svært presis i sine beskrivelser. Hver karakter er nøyaktig, helhetlig og troverdig skildret. Den stadig skiftende fortellerstemmen er aldri vrien å følge, det hele flyter lett, lett, i en stil som noen ganger minner om Zadie Smith, og her til lands Gunnhild Øyehaug – dette tydelige, granskende, oppdaterte, ispedd intelligent og varm humor. Den muntlige, amerikanske sjargongen glir naturlig også oversatt til norsk.

Men ut fra dette skarpe blikket som aldri slipper taket i karakterene, strømmer det også noe annet. Er det kynisme? Beskrivelser av utseende, sosial og økonomisk status – det hele etableres lynraskt. Det blir for konkret noen ganger, eller kanskje blander jeg med virkeligheten: Jeg skulle ønske det ikke gikk an å plassere mennesker så kjapt, i hvert fall ikke etter disse målene. Det mangler dog ikke på varme i Egans skildringer, overfor alle slags mennesketyper. I tillegg hagler det av herlige kommentarer til vår egen tid som treffer langt utover USAs grenser; om hvordan folk lever og hvordan folk er, og hvordan "[a]lle høres ut som de er steine, for de driver og sender e-post til folk hele tida, samtidig som de snakker med deg."

Thea Marie Dolva