ROMAN

Forfatter: Nils Harald Sødal

Forlag: Piratforlaget

Nils Harald Sødal forteller om Sudan-flyktningen Sarah. Når flukten ender i Norge, blir fortellingen besettende.

En landsby i Sør-Sudan blir angrepet av soldater en dag i 1982, før borgerkrigen egentlig er begynt. Sarah er seks år ung og ser sitt eget hjem bli sprengt i filler. Dette bringer henne ut på flukt i dager, måneder og år, på vandring mellom flyktningeleirer, over grenser, innom byer, ut i håpløshet og til møter med ukjente mennesker der noen er gode og andre er onde. Det blir en historie om vold og voldtekter, om vennskap i nøden og fortvilelse over sult og sykdom. Hun får en bestevenninne, Roselyn, som dør av aids, men som kommer til å følge henne som en skytsengel gjennom de år hun fremdeles er i Afrika.

Sarah kommer i huset hos en lege i en flyktningeleir. Han voldtar henne systematisk, og det blir barn hver eneste gang. Fem barn er legens, mens hun fremdeles er et barn. En ufattelig livsvilje holder henne oppe, og i en alder av 24 år får hun innreisetillatelse og flyktningestatus både i Norge og Canada samtidig. Hun velger Norge. Det fører til at hun fortsetter et liv på flukt – nå fra en velmenende institusjon: Barnevernet. I Norge aksepteres ikke skytsengler som Roselyn, de diagnostiseres som psykiske lidelser, på tross av at vi har en prinsesse som driver engleskole.

Om lag halve boka foregår i Afrika. Forfatteren har naturlig nok mindre bakgrunnskunnskap i denne delen av fortellingen, enn i fortsettelsen som foregår i Norge. Det hender nok at jeg synes formuleringer kan bli en smule klisjéaktige, og at det blir dynget på med vel mange farlige dyr og farlige menn – men skal vi tro fortelleren så er dette hva Sarah beretter. Romanen er bygd opp slik at vi med jevne mellomrom møter Sarah i nåtid, der hun tvunget av en indre nødvendighet, endelig har funnet et menneske hun kan fortelle sin historie til. Og dette mennesket er altså bokas forfatter.

På denne måten problematiserer Sødal fortellingens troverdighet. I det store og hele velger han – eller forfatteren – å tro på Sarah. Noen øyeblikk av tvil styrker faktisk historiens troverdighet.

Når Sarah kommer til Norge opplever hun slett ikke å komme til paradis. Her møter hun nye problemer. Først de relativt banale som klima og kulturforskjeller byr på. Men etter hvert møter hun de spesifikke, som psykiatri, PPT-tjeneste og ikke minst barnevern. Her blir kulturforskjellene mellom Afrika og Norge svært tydelige, og de engasjerer åpenbart forfatteren sterkt. Han klarer å overføre sitt eget engasjement til leseren slik at leseren blir revet med og blir partisk – for Sarah – i en forskrekkelig sak om ansvar for hennes yngste og norskfødte barn. Heldigvis vinner hun, til slutt, etter flere runder i retten.

Fra side 126 blir denne boka virkelig god litteratur. Her vokser det fram et harmdirrende engasjement hos forfatteren, og det kler teksten. Den blir språklig sikrere, den flyter langt bedre enn i første del, og den treffer leseren både i hjerte og i mellomgulv så man rett som det er må se til siden, samle seg og erkjenne: Så galt kan det bli når vår norske velmenende godhet trår feil og går seg vill i det multikulturelle samfunnet vi lever i.