Det finnes flere tråder, flere plattformer, flere lag i den islandske krimforfatteren Yrsa Sigurdadóttirs siste oversettelse til norsk, "Jeg vet hvem du er": Mystiske dødsfall, uoppklarte forsvinninger og innslag av gjenferd. Ja, du leste riktig: Gjenferd. Og det til overmål i et gammelt, øde fiskevær på ei øy, et slikt et som bare lever noen få sommeruker.

Det er tre unge voksne som utsettes for denne siste uhyggen. De har kjøpt et gammelt hus i det fraflyttede fiskeværet. De vil pusse det opp og bruke det til pensjonat. De føler seg iakttatt, de ser skygger. Og så får de høre, bit for bit, om kriminelle tildragelser som har skjedd der tidligere...

Samtidig, i et tettsted på land, skjer det selsomme hærverk, det kan se ut som om de er av rituell karakter. Politiets undersøkelser viser at liknende ting har skjedd før, for mange år tilbake. Så skjer det dødsfall i trakten. Uforklarlige dødsfall. På dette feltet har vi med en kvinnelig polititjenestemann og psykiateren Freyr å gjøre. Freyr har mistet sønnen sin for flere år siden. Han er aldri blitt funnet. Kan han likevel være i live?

Disse sakene, som i sitt utgangspunkt synes umulig å forene, knyttes langsomt sammen. Det er meget snedig utført. Det rent kriminelle aspektet er kriminallitteratur på høyt nivå. I tillegg kommer det selsomme, gjenferdene, det nifst uforklarlige, det som bevirker at du føler knokkelfingre rører deg på skulderbladene.

Det hele er kløktig tenkt og skrevet med utspekulert omhu. Dette fungerer både som intrige, som kriminalspenning og som uhygge. Det følgende er ingen kritikk, det er bare en registrering: Yrsa Sigurdadóttir har ingen spesiell litterær stemme, ingen egenfarge. Hennes form, stil og tone minner til forveksling på flere av hennes kvinnelige, skandinaviske kolleger.

Men for all del: Undertegnede forstår godt, meget godt, at romanen ble nominert til den skandinaviske kriminalprisen "Glassnøkkelen" og at Hollywood-produsenten Sigurjon Sighvatsson vil lage film av den.