Drama
Danmark 2011
Regi og manus: Lars von Trier
Skuespillere: Kirsten Dunst, Charlotte Gainsbourg, Kiefer Sutherland, Stellan Skarsgård, Alexander Skarsgård, Charlotte Rampling, John Hurt
Sensur: 11 år
Egnethet: Ungdom/voksen
Justine (Kirsten Dunst) gifter seg med Michael (Alexander Skarsgård). Bryllupet blir feiret på storslått, klassisk vis, hennes søster (Charlotte Gainsbourg) og hennes mann (Kiefer Sutherland) holder det på sin slottslignende eiendom. Samtidig, under feiringen og i den nærmeste tiden etterpå, nærmer planten Melancholia seg Jorden på kollisjonskurs.
Filmskaperen Lars von Trier er en mangfoldig herre. Med dét utsagnet sikter en ikke til hans talentløse opptreden under en pressekonferanse i Cannes, noe som resulterte i at Cannes-administrasjonen erklærte ham «persona non grata». Administrasjonen burde tatt det hele med et overbærende skuldertrekk.
Nei, vi sikter til Lars von Trier som kunstner. Her har han, faktisk, valgt romantikken som uttrykksform. Og dét i tung form, med partier av den tyske komponisten Richard Wagner som musikkfølge (utdrag fra «Tristan og Isolde») og bildekomposisjoner som får en til å tenke på romantisk malerkunst. Et farlig eksperiment, spør du undertegnede. Men i von Triers bruk av virkemidler er hans kunstneriske bevissthet så intelligent, klar og finessefylt at han klarer den fine balansegangen: han blir verken for tung eller fylt av kitsch. Det er lysende flott gjort!
Og i samme åndedrag sier vi: Han beskriver depresjon/melankoli – er melankoli depresjonenes milde fetter, forresten? – slik at tilstanden nesten fremstår som romantisk. Men igjen: Lars von Trier makter balansegangen. Han tegner Justines depresjon/melankoli så grufullt presist og gjenkjennende at det setter seg fast på ens indre tavle og forblir der, uten å romantisere, selv om han langt, langt på vei bruker romantikkens virkemidler.
Filmverket fremstår som en svevende uro mellom poetisk fabel, psykologisk diagnosekart og katastrofedrama. Men katastrofeelementet føles ikke som en gru, faktisk. Måten Lars von Trier bygger opp kollisjonen mellom Jorden og den langt større planeten Melancholia bevirker at den nærende trusselen fremstår som vakker, som en form for lysskiftning i Verdensrommet. Vel, neppe alle oppfatter det vel slik, men undertegnede gjør.
Til å levendegjøre dette har Lars von Trier med seg en begavet gruppe skuespillere. Og han har vist amerikanske Kirsten Dunst respekt, all den tid han har gitt henne en oppgave å skjerpe, utvide og utvikle seg på. Så vant hun da også pris i Cannes for Beste kvinnelige skuespiller.
Sum: Lars von Trier beveger seg iblant uti tomme landskap og blindveier. Men alltid, alltid, vender han tilbake og viser seg som det han er: En av filmverdenens mest originale og spennende kunstnere per i dag.