Dette er en såkalt feel-good-film. Altså, en film som er behagelig, som inngir gode, positive følelser, ofte av det helt myke slaget. I feel-good-filmer oppdager noen seg selv, med resultat at noen forhold ryker mens andre oppstår. Noen forlater gamle jobber til fordel for nye. Andre gir slipp på gamle livsformer til fordel for nye.
Det er her, alt sammen, utmyntet i en fortelling om engelske pensjonister som drar til India av høyst forskjellige grunner. De drar til noe de tror er et eksotisk pensjonat for eldre. Sannheten, skal de oppdage, er atskillig med prosaisk.
Feel-good-filmer har ofte et overtrekk av komedie. De kan være morsomme, med artige typer og et vittig fres. Det morsomme, det vittige, er beskjedent her. Og det overrumplende er ikke veeeldig overrumplende, heller. Men, for all del, filmen har sin rolige sjarm, den er mild og rund, behersket og behagelig, fortalt på en kontant måte.
Og den besitter hverdagsklokskaper. Som: "Den største feilen vi mennesker kan gjøre, er aldri å prøve ut hva vi innerst inne har lyst til." Og: "Suksess bør måles etter hvordan en takler skuffelser."
Filmen har et stjernegalleri av britiske skuespillere. De er meget rutinerte og de har en presis viten om hvilke knapper de skal trykke på for å få mest mulig effekt ut av sine skikkelser og sine scener.
La oss avrunde slik: Her sies og vises det ordinære slik at du lenge tror du blir fortalt noe ekstraordinært og elegant.