Filmskaperen Wes Anderson (født i Texas i 1969) er en leken kunstner. I betydningen at han ofte i selve utgangspunket har utvidet fantasien mot det lett bisarre, det mildt surrealistiske. Det faktum at han i 2009 filmatiserte Roald Dahls barnebok "Mikkel Rev" føles direkte naturgitt, når en kjenner hans kunstneriske grep og hva en kan definere som "De Wes Andersonske universer". De universer han skaper omslutter virkeligheten, samtidig er de utenfor den. Omtrent slik eggeskallet hvelver seg omkring plommen. Nok der å nevne titler som "The Darjeeling Limited", "The Life Aquatic with Steve Zissou", "The Royal Tenenbaums".
Her lar han utgangspunket være en speiderleir på en øy like utenfor kysten av en liten by i New England, sommeren 1965. Vi har en fortellerstemme og vi ser et kart. Og det som oppdages en vakker morgen, er at en av speiderne, den 12-årige Sam, er forsvunnet. Det skal senere vise seg at han er foreldreløs og har bodd hos flere fosterforeldre. Det man tar meget lett på i begynnelsen, vokser til en alvorlig sak: Eldstejenta hos en nærliggende familie, Suzy, på samme alder som Sam, er også forsvunnet. Og man forstår: De to (Jared Gilman og Kara Hayward) har rømt sammen. Et storstilt apparat kobles inn, hvori den lokale sheriff (Bruce Willis), speiderlederen (Edward Norton), jentas far (Bill Murray), jentas mor (Frances McDormand), pluss en representant for Barnevernet (Tilda Swinton). Og se så: en storm brygger opp. Det meste i det lille samfunnet snus opp ned.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Wes Andersons regi er finurlig. Tilsynelatende er han meget saklig, men grunnen han beveger seg på flyter av ironi, av løpske ut— og innfall, slik at Wes Anderson skaper den samme effekten som komikergeniet Buster Keaton i sin tid gjorde: Både dramatiske og komiske situasjoner ble hos Keaton utført med uttrykksløst ansikt. Slik er det også i billedlige hos Anderson. Og desto mer effekt. Her lar vi oss fange inn og fascinere av denne høyst originale, sjarmerende, surrealistiske og samtidig pussig hverdagsnære historien. Wes Anderson er - igjen! - seg selv, og takk for det!