Delikat produksjon . Lekkert lydbilde. Her er det høy kompetanse og gode ferdigheter på alle felt, men de gode og sterke melodiene mangler.
Simone Larsen sin vokal kan være en fryd å høre på. Kim Ofstad og Jonny Sjo er instrumentalistene som fikser det aller meste. I alle fall innen sjangeren der pop møter soul og funk. Sjo og Ofstad har vært medvirkende på mange album opp gjennom årene. Dette er antagelig to musikere du bare kan hente inn i studio, og så gjør de det som er bestilt med en gang.
Men dessverre tar det bare en kjapp gjennomspilling før man hører at D’Sound sitt første album på fem år har lite for seg bortsett fra delikatessene når det gjelder lyd og pent uttrykk. Lytter man noen ganger til, så er det ikke mye som vokser. Dette blir rett og slett for strømlinjeformet og kjedelig, og ganske så uinteressant.
Her er dog noen små unntak. «Close To Me» og «Lose Control» er søte poplåter, og «The Girl» er i alle fall i nærheten av å være leken, funky og fengende. «Dreamless Sleep» er en ålreit ballade. Men heller ikke noe mer. D’Sound var mer aktuell og hadde mer for seg på slutten av 90-tallet enn nå.
