Det er egentlig en praktfull ide: La ti skribenter som elsker film, leve ut kjærligheten sin. La dem skrive om filmen som vår moderne tids fremste myteskaper, la dem dypdykke i filmhistorien og se på film fra ulike ståsteder.Ideen hadde kulturjournalist og filmmedarbeider Anne Hoff, og med seg fikk hun både Torgrim Eggen, Finn Skårderud, Ingunn Økland, Sindre Kartvedt, Jo Nesbø, John Erik Riley, Tore Renberg, Tor Åge Bringsværd, Eivind Tjønneland og Ingrid Rommetveit.Nå er boka her, stappfull av spennende refleksjoner omkring filmsjangre og filmopplevelser. Som for eksempel den at kanskje har all vestlig historiefortelling utelukkende vært variasjoner over Odysseen og Korsfestelsen. Det spør i hvert fall Hoff om i forordet. Slutt på ungdomsopprør?

Forfatteren Torgrim Eggen skriver om «filmfortellinger om den uregjerlige ungdommen», der han gir oss en oversikt som starter med James Dean-filmen «Rotløs ungdom» fra 1956. Ifølge Eggen var vi i Norge mye raskere til å gripe internasjonale trender på femtitallet enn vi er i dag. Det norske svaret på «Rotløs ungdom» kom samme år, filmen «Gylne ungdom», Og i 1959 lagde Edith Carlmar «Ung flukt», som kanskje først og fremst huskes som Liv Ullmanns debutfilm. Mot slutten av 70-tallet kom for alvor filmene om narkotikaproblemene, blant annet den rystende «Christiane F./Wir Kinder vom Bahnhof Zoo». Den norske filmen «Himmel og helvete» fra 1969 betegner Eggen som «Christianes troskyldige norske fetter». Filmdebuten til unge Lillebjørn Nilsen er senere karakterisert som en camp-film med tynn handling og fæle replikker. Likevel har den satt spor etter seg, den er blitt interessant som et tidsbilde på hvordan voksengenerasjonen for 30 år siden så på ungdomskulturen og narkotikafaren. Slik er det med flere filmer som omtales i denne boka — det er ikke nødvendigvis de aller beste som har satt størst spor etter seg.Eggen har imidlertid en interessant iakttakelse. Han påviser at ungdomsfilmene siden midten av 50-tallet har beveget seg fra et stumt, artikulert opprør via selvdestruksjon til nummenhet. I «Tause vitner» fra 1986 opplever han bare nummenhet, og dette mener han er nifsere enn alt. Tenåringene er her ikke i stand til å se den virkelige situasjonen, «kanskje fordi de har sett mange drap på TV, fordi de bruker for mye rusmidler, fordi de ikke spiser grønnsakene sine, who knows». På 90-tallet kom «Wayne's World» - om to idioter, ute av stand til å formulere noe samfunnsomveltende, kontroversielt eller engang provoserende. Og det var kanskje slutten på historien om ungdomsopprøret på film. Skrekkfilm

Forfatteren og psykiateren Finn Skårderud skriver om skrekkfilm, en sjanger hvor det er skrekkelig mye dårlig. Men også mye glimrende. Med sin faglige bakgrunn gir Skårderud leseren et innsiktsfullt essay om frykt og angst. Hans påstand er at den klassiske skrekkfilmen er død - blant annet som følge av den generelle voldeliggjøringen. Før i tiden var skrekkfilmene gjerne en fortelling som minnet om en klassisk nevrotisk klemme, individet trues innenfra av begjær og lyst og utenfra av kulturens normer, kontroll og tabuer. Nevrosen korresponderte den gang med sin samtid. Men nå har affektene blitt erstattet med effektene, skriver Skårderud. Dermed beveger skrekkfilmen og Dagsrevyen seg mot samme punkt. «Skrekkfilmen er ikke lenger noe man må oppsøke. Skrekkelige bilder oppsøker deg, innenfor rammene av andre visuelle uttrykk.»Forfatteren Tor Åge Bringsværd tar seg naturlig nok av science fiction-sjangeren. «Film er et godt medium for eventyrfortellere. Og de fleste filmeventyr ligner hverandre til forveksling», skriver han. Bringsværd gir en kronologisk oversikt over de viktigste av de fantastiske filmene opp gjennom tidene, forklarer myter og tolker tendenser. Det har han gjort mange ganger tidligere. Men denne gangen overrasker science fiction-veteranen med å gi honnør til den endeløse og for mange temmelig likegyldige amerikanske film- og TV-serien Star Trek. Selv om «det er ærlig talt begrenset hvor spennende det er å følge med i hva som skjer med en flokk pyjamaskledde amerikanere i et åpent kontorlandskap», så mener Bringsværd at det er en særdeles viktig serie - og en pedagogisk perle for alle som arbeider med barn og ungdom. Hvorfor? Jo, fordi den er så positiv til andre kulturer! I nesten hver episode opplever vi et møte mellom mennesker og en fremmed kultur, skriver Bringsværd. Møtet oppleves først som skremmende og farlig, en trussel. Men etter hvert forstår vi at konflikten med de andre bare bygger på en stor misforståelse, og det ender alltid med at begge parter aksepterer hverandre. For øvrig en klar parallell til livet i Hundremetersskogen. Film og kjærlighet

Mest intense kjærlighetserklæringer til filmen kommer fra forfatteren Tore Renberg - men så er da også temaet hans kjærlighetsfilm. Hans betraktninger omkring Romeo og Julie-filmene er stortartet, humoristisk lesning. Nevnes må også de fire siste av hans ti teser om film rent generelt:Vi blir bedre mennesker av å se filmer som opprettholder troen på det som nesten aldri skjer.Det er filmens plikt som kunstart, å være mer enn livet.Det er livets plikt, som kunstart, å strekke seg etter filmen.Menneskene dør hvis de ikke blir bedratt.Til heiteste helvete med all kynisme.Men hvilken er den aller største filmen - den som har gjort størst inntrykk på alle som er glad i film? Kanskje er det trilogien om «Gudfaren». I hvert fall er tre av forfatterne i essaysamlingen inne på nettopp disse filmene.Journalist Sindre Kartvedt skriver i sitt essay, «Nådeløse menn og andre trette helter» at Marlon Brando i «Gudfaren» er kanskje den mest definitive studien i makt og maktmisbruk filmhistorien har sett. Forfatter Jon Nesbø skriver om ondskap i essayset «Flaggermusmannen». Her minner han oss om hvordan vi ble manipulert til å identifisere oss med Michael Corleone, den tilsynelatende gode gutten som ser på sin mafia-familie med kjærlighet, men som tar avstand fra familiens kriminelle metoder. «Selv når Al Pacino blir stadig mer følelsesmessig avstumpet og til slutt gir ordre om likvidasjonen av sin egen bror, er vi med ham. Og da er det for sent. Vi er blitt medskyldige.»Heller ikke forfatteren John Erik Riley som skriver «notater om vår kollektive amerikanske mareritt» kommer forbi Gudfaren-filmene. Han skriver: «Ser man filmene i et videre perspektiv, kan de betraktes som symptomatiske for en hel epoke i filmhistorien - det amerikanske 70-tallet - og dermed for våre egne samtidige oppfatninger om hva Amerika har kommet til å representere i perioden etter Hollywoods gullalder på 1950-tallet».Dette er i det hele tatt frydefull lesning for alle filmelskere. Dessuten kan man studere et stort antall bilder fra sentrale filmer. Så det er bare å ta med seg et digert beger popkorn i godstolen.BOKAnne Hoff (red):Tittel: MITT LIV SOM FILM10 essays om filmForlag: Tiden Svein Harald Moe