For ikke å snakke om produktiv, dette skal være hans første av tre plater i år, og er like godt dobbel. Tidsmessig kunne den lett blitt kuttet ned til én, men jeg tipper at Adams var ute etter et «dobbeltalbum», sitt «Exile On Main Street».

Tittelen «Cold Roses» er i så måte skremmende nok, fra en artist som igjen hovedsakelig beveger seg innen den countryinspirerte rocken han kom fra med sitt supre 90-tallsband Whiskeytown. Og der i gården får man seg som kjent noen smeller i kjærlighetslivet.

På begge albumenes åpningslåter «Magnolia Mountain» og «Easy Plateau» drømmer da også Adams utelukkende om å få roet sitt slitne hode på noe solid, og derfra og ut er det tilbakeblikk på både illusjoner og virkelighet som er knust på veien frem. Han kaller dem «Sweet Illusions», men det er nok ikke hele sannheten, selvfølgelig. Dette er «27 years of nothing but failures and promises that I couldn't keep», som han synger.

Uansett, det er svært oppløftende å høre en Ryan Adams og et band som ikke spretter i alle mulige retninger, men holder nokså stå kurs. «Cold Roses» har definitivt sine energiske og mer normalt rocka og bluesaktige øyeblikk, men mest av alt handler dette om et ypperlig personlig oppgjør over noen lindrende drinker på en barkrakk et eller annet sted i verden. Det er godt å være med.

ROBERT HOFTUN GJESTAD

Oppgjørets time

Ryan Adams & The Cardinals

Cold Roses

Lost Highway/Universal