MISERY HARBOUR Norsk/dansk/svensk/kanadisk produksjon Regissør: Nils Gaup Manus: Sigve Endresen og Kenny Sanders etter Aksel Sandemoses romaner «En sjømann går i land» og «En flyktning krysser sitt spor» Skuespillere: Nikolaj Coster Waldau. Anneke von der Lippe. Stuart Graham. Graham Greene. Bjørn Floberg. Hywel Bennet.«Misery Harbour», signert Nils Gaup, fungerer. Dens dramaturgi fungerer, dens vekselspill mellom traumatisk fortid og nåtidig forfatterliv fungerer. Typer fungerer, miljø fungerer.Filmen er basert på Aksel Sandemoses romaner «En sjømann går i land» og «En flyktning krysser sitt spor», pluss biter og brokker av Sandemoses eget liv i unge år.Danske Aksel Sandemose dro som ung mann til sjøs fra byen Nykøping i Limfjorden. I filmen og bøkene heter byen Jante, vi kjenner alle begrepet «Janteloven», Sandemoses hatske teser, bygd på erfaringer fra barne— og ungdomsårene i Nykøping.På Newfoundland, Canada, rømte Sandemose og filmen/bøkenes Espen Arnakke fra skipet. Han begynte å arbeide i en fiskefabrikk, senere i en tømmerhoggerleir.Der kom han til, etter eget utsagn, å drepe et annet menneske. Noe han alltid hardnakket påsto var sant, og som han behandlet litterært i «En sjømann går i land».Han drepte den andre fordi han spottet hans anstendighet, hans kjærlighet til en ung kvinne, og fordi han prøvde å voldta ham.Undertegnede åpnet med å si at filmen fungerer. I hvilket er utlagt: «En sjømann går i land»-historien fungerer stødig og formsikkert som drama. Et drama av besk og barsk karakter. Et drama som eimer av rått liv, av nakne, sterke følelser som redsel og sinne og rene overlevelsesinstinkter. Satt inn i rå, uferdige og lukkede samfunn, som ei seilskute, en liten fabrikk og en tømmerhoggerleir.Regimessig er «En sjømann går i land»-sekvensene gjort med nærvær og smidighet, det lukter ramt av dem, de har vitalitet. Det er Nils Gaup på sitt karskeste, slik vi kjenner ham fra «Veiviseren» og «Tashunga».Derimot finner en kontrapunktscenene fra mellomkrigstidens Oslo langt stivere og langt mer klisjéridd. Det er som om Nils Gaup mister en del av kraften og spensten når han rykkes bort fra utendørslivet, fra barskheten, de rå forhold og over i bohemaktige loftshybler og lett dekadent storbyliv.Et annet meget vesentlig poeng: En tror, føler sterkt, at «Misery Harbour» ville ha fungert strammere, mer helhetlig, mer som, billedlig talt, en skulptur formet av ett stykke, om filmskaperne kun hadde tatt for seg «En sjømann går i land»-historien, altså oppbruddet fra Jante, sjømannslivet, flukten på Newfoundland, livet i fiskerbyen og tømmerleiren og det avsluttende drapet.Et viktig element i «Misery Harbour» er selvfølgelig hovedskuespilleren, danske Nikolaj Coster Waldau som Sandemoses alter ego Espen Arnakke. Vi tror på hans vågemot, hans angst og hans villskap. Waldau er en skuespiller med ansiktets v rhet og samtidig en kompetent fysisk skuespiller.Resten av skuespillerstaben fyller formsikkert og flinkt sine typeroller. De er typer, ikke mer.Konklusjon: Aksel Sandemose-tilsvergere vil sannsynligvis savne den tunge duft av den litterære kjempen, hans ånd og form har ofte måttet vike for den ramsalte Nils Gaup her. Sandemose-disiplene vil muligens nøle fram et «Tja» eller de vil bli sure.Undertegnede tok filmen til seg for det dramaet den er i seg selv, uten skjeling til Sandemose. Gjør en dét, får en et karskt stykke underholdning.
Knut Holt