En midtsommernattsdrøm. USA 1999. Regi: Michael Hoffman. Manus: Michael Hoffman, basert på William Shakespeares skuespill.
Produsenter: Leslie Urdang. Michael Hoffman.
Skuespillere: Kevin Kline. Michelle Pfeiffer. Rupert Everett. Stanley Tucci. Calista Flochart. Anna Friel. Christian Bale.
Shakespeare kan sjelden ødelegges, Ordet er der, alltid. Men rytmen kan forringes, situasjoner kan miste mye av sin glød og egenverdi, dialoger og replikker kan forflates. Denne filmversjonen av Shakespeares "En midtsommernattsdrøm" er skapt av Michael Hoffmann. Hans siste film før denne produksjonen var "En fin dag", komedieromansen med Michelle Pfeiffer og George Clooney. [FAKTA]Her er handlingen overført til Toscana for omkring hundre år siden. Et sommerduftende Toscane, hvor et hyppig brukt fremkomstmiddel/scenografisk element, som Shakespeare ikke hadde muligheten av å bruke, er innført: tråsykkelen. Deler av denne filmutgaven, er avgjort Shakespearesk. Der å nevne det avsluttende skuespillet i skuespillet, hvor amatører fremfører, på ymse amatørvis, en "tragisk farse" for hertug Theseus og hans gjester. Der er ånd og rytme tett av den glade og dyktige dikter og teatermannen Shakespeare. Men en til dels tung følelse av at dette i lange partier mangler Shakespeares glassaktige ynde, mangler hans helt egne tryllestøv, hans lekne forførelsesevne, kleber seg til en som fuktige blader til naken hud. Kort og brutalt: en savner en regissør som irske Kenneth Branagh. En savner hans durkdrevne viten om både dikteren og teatermennesket Shakespeare. En savner hans ubesværede dristighet i de filmatiske grepene, samtidig som han har en dyp respekt, ja, ydmykhet, for den gamle mester. Slik han har vist oss det i filmer som "Henrik V", "Stor ståhei for ingenting" og "Hamlet". Det kjennes stygt å si det, men vi sier det: Visse scener her føles uten blodårer. Visse scener er lekre, men det er også alltid de er. Visse scener føles dyktig koreograferte, men de har ikke den lekne, flørtende smidigheten en film stykke som dette forlanger. Det skyldes ikke skuespillerne, det skyldes regissør Michael Hoffman. Men hør: Shakespeare kan svært sjelden ødelegges. Det gjør han heller ikke her. Men at denne filmversjonen fra tid til annen mangler både duft og vitaminer, er like klart som at sirkelen ikke er firkantet.