Lise Gundersens debutbok er en rabiat og til tider nokså viltvoksende beretning om livet til Lisa Marie Kolm, fra barndom til hun er i midten av tjueårene. Lisa Maries far (som forblir en skjult og distansert skikkelse) er født på samme dag som selveste Elvis Presley, og hele livet ser han på seg selv som rockekongens tvillingsjel, og ikke nok med det: Når han får en datter viser det seg av hun er født på samme dag som Lisa Marie Presley, og dermed blir navnevalget uungåelig.
Datter av Elvis er en slags undergangsroman; det handler om et hjem som er i oppløsning, faren er alkoholiker og bor for det meste i en dukkestue, moren er høyt og lavt, bedrar sin mann og overlater ungene mer eller mindre til seg selv. Midt i alt dette vokser Lisa Marie opp, og blir etter omstendighetene et anstendig, men ulykkelig menneske.
Det som særpreger boken er en slags muntlig, barskmunter tone, som kler måten romanen fortelles på; kjappe sceneskift og tidshopp. Av og til skjer det utglidninger av fortellerstemmen; enkelte partier skrives med mindre font, replikker blir fulgt av underliggjørende fotnoter — i og for seg artig nok, men kanskje mer forvirrende enn godt er.
En annen ting er at det dukker opp forbausende nye og frydefulle ord som: grunnmursk, muggslott, krigsrottetynn, piggtrådstemme, duppedittpjattet, og formuleringer som: vi skal hente inn vrakpanten på alt som har konturer, eller: blikket hennes var navnet.
En av tekstens hovedmetaforer er rommet. Det skildres og beskrives et utall rom gjennom hele boken. Romanen åpner med en oppussing og ender med en nedvasking. I tillegg skildres interiører, redskaper, ting osv. osv. Kort sagt: vedheng til rommet, eller snarere det som skiller rommene fra hverandre. Man får følelsen av at Lisa Marie er innestengt i et rom hvor tingene, personer, fester og samtaler raser forbi henne, et formålsløst kaos som ingen ende vil ta. Hun har på en måte ikke funnet de «rette tingene» som kunne ha dannet et harmonisk rom. På den annen side sitter faren innelåst i dukkehuset - som jo egentlig var ment til barna - i en knugende stillhet. Man flytter fra rom til rom, bygger dem opp, innreder kjøper nye ting, uten at man blir fornøyd, eller man lengter straks etter en forandring, eller man oppdager at man har kommet feil.
Det er det språklige rabalderet som bærer boken, for min del. Så kunne man selvfølgelig til tider etterlyse redaktørens rødpenn, eller forfatterens stilistiske og fortellende stringens. Eller man kunne ha ønsket at formuleringer av typen: solgangsbrisen skal slutte å brise, ikke hadde stått der. Men likevel er det som om alt dette - det overflødige og halvgode også hører hjemme her, at det er rom nok til alt i denne romanen.
Gaute Heivoll
BOK
Datter av Elvis
Forfatter: Lise Gundersen
Roman
Forlag: Cappelen