KVINESDAL: — Joda, jeg har lagt mye til. Det er ikke bestemte personer i Kvinesdal jeg skriver om. Men det er bra å ha et landskap å gå ut fra som du kjenner godt, så kan du dikte ut fra det, sier Cathrine Evelid. Forfatteren sitter hjemme i stua i barndomshjemmet på Feda, omgitt av kunstmalerier og gamle møbler.

Denne uka har hun midlertidig vendt hjem til bygda hun flyttet fra for 20 år siden: Dels for å besøke mor og far, dels fordi hun for første gang skal møte "hjemmepublikummet" på Kvinesdal bibliotek. Der leser hun fredag formiddag høyt fra sin siste roman "Dinglen og Ramona", og hvis noen spør kommer hun til å signere bøker også.

— Vi får se om det kommer noen og hører på, sier hun. Onsdag ble hun gjort stas på av kommunen som inviterte henne til lunsj på Utsikten turisthotell.

— Jeg fikk blomster av selveste ordføreren, sier hun fornøyd.

Ramlet av stolen

Det var i fjor kritikere og presse begynte å snakke og skrive om Evelid. Romandebutanten (44) fikk femmeryatzy og vel så det for "Mamma er en countrysang", en oppvekstroman med utgangspunkt i oljeboomen i Stavanger.

— Jeg holdt på å dette av stolen da jeg fikk den første anmeldelsen, med terningkast seks i VG, sier Evelid.

Og det slutter ikke: Kritikerne er like begeistret for oppfølgeren som kom forrige måned.

Om "Dinglen og Ramona" skriver VG: "Skinnende mørkt", og kaster terning fem. Fædrelandsvennen kaster terning seks og kaller det "Nitrist, mørkt og mesterlig". Også andre anmeldere, blant andre Stavanger Aftenblads er begeistret.

— Jeg forstår ikke hvorfor folk sier det jeg skriver er så mørkt. Jeg har da lagt inn en del humor også, undrer Evelid.

Glansbilde

Romanen foregår i ei bygd som er umiskjennelig lik Kvinesdal. Hovedpersonen Ramona (34) kommer tilbake for å foreta et betent arveoppgjør med brødrene Roar og Dinglen. Sistnevnte er ikke "helt som alle andre", og i romanen rulles det opp en dyster og dysfunksjonell familiebakgrunn. Amerikansk kitsch-kultur har stor plass i begge romanene til Evelid.

— Damene jeg skriver om har sterk vilje til å leve i et glansbilde. Det er alltid interessant å møte mennesker og se hvordan vi prøver å vri det til slik at ting ser ut slik vi ønsker det, sier Evelid.

— Hvorfor begynte du ikke å skrive før?

— Jeg er vokst opp på syttitallet da det var mye fokus på å forme ting med hendene, og jeg tok utdanning og ble utøvende innen samtidskunst. I forbindelse med utstillingen "Crania Norvegica" på Henie-Onstad-senteret i 2007 skulle jeg ta utgangspunkt i en fiktiv kioskroman. Jeg skrev manus selv, og da ble jeg vekket litt av skrivinga, sier Evelid.

"Helt gresk"

Hun synes hun mye lettere når fram til publikum gjennom romaner enn gjennom samtidskunst.

— Selv har jeg en mastergrad i samtidskunst, men ofte er det likevel helt gresk for meg hva en utstilling handler om. Det smale og eksperimentelle bør absolutt ha en plass, men som samtidskunstner jobber du ofte mest for dem som snakker samme språk. Det er ikke nødvendigvis så spennende, reflekterer hun.

Å hente inspirasjon fra amerikansk kitsch har hun gjort både som kunstner og forfatter:

— Når du vokser opp på bygda i Norge er det ikke finkulturen du forholder deg til, det er populærkulturen. Og den er i veldig stor grad amerikansk. Det gjelder ikke bare dette stedet, men hele Norge, sier Evelid.

— Er det noen av romanfigurene dine som har virkelige modeller?

— Nei, jeg vil ikke si det. Hvis man skal gjøre det til et prosjekt å skrive ting akkurat som de var, bør man jo samtidig utlevere seg selv på samme måte, sier Evelid.

Ingen kjære mor

Ett av stedene hun bruker som bakgrunnsmiljø i boka er Utsikten Hotell.

— Det har fått et annet navn i boka, men joda: der hadde jeg sommerjobb bak kjøttkakedisken. Og jeg husker godt de voksne damene som jobbet der. Det var ingen kjære mor, kan du si, humrer hun.

Selv om hun nå har en baby på tre måneder, har ikke Evelid tenkt å ta noen skrivepause.

— Det jeg skriver på nå foregår i Oslo, og har hentet litt fra kunstmiljøet. Det er litt rart, men flere av skikkelsene kommer tilbake. Planlegging fungerer ikke for meg. Jeg bare skriver, og så popper det opp ting i skallen jeg ikke visste at lå der, sier forfatteren.