De siste årene har de store spillprodusentene beveget seg mer og mer bort fra tradisjonelle, komplekse dataspill for den harde kjerne og over mot lett tilgjengelige, korte spillopplevelser som ikke krever forkunnskaper. Men i den harde kjerne holder noen fortsatt innbitt stand, til tross for at utviklerne ikke lenger satser på dem, melder aftenposten.no
Flysimulatorentusiastene utgjør en av de aller særeste og mest dedikerte subkulturene for dataspill. Entusiasmen og oppslutningen fortsetter faktisk å vokse, til tross for at Microsoft for et par år siden nedla videreutviklingen av det markedsdominerende, ekstremt innfløkte "spillet" Microsoft Flight Simulator.
Men entusiastene gir seg ikke. De videreutvikler spillet selv, og bygger virtuelle fly, flyplasser og terreng. Mange synes faktisk dette er det aller morsomste. Den nyeste trenden i miljøet er cockpitbygging. Anslagsvis et hundretall norske menn (ingen damer her, nei) har nå bygget mer eller mindre fullstendige kopier av hjertet i ulike flymaskiner – i sitt eget hjem.
Gjør alt selv
Per Borrmann er en av dem som har tatt det lengst. Andre velger å bygge styrehuset i vanlige fly, der mange av cockpitdelene er å få kjøpt. Borrmann har i stedet valgt en maskin der han må lage absolutt alt selv – fra knappene i takpanelet til innmaten i flightcomputeren.
Cockpiten i kjempeflyet Boeing 777 er så svær at et stort spisestuebord kunne hatt plassen den tar opp. Hver minste, lille detalj skal være så lik originalen som mulig, inkludert det innfløkte taket dekket av knapper.— Det handler om å lure sansene i størst mulig grad til å tro at man er i en ordentlig cockpit. Selvfølgelig mangler bevegelsene i et ordentlig fly. Men jeg har vært i profesjonelle simulatorer som også har bevegelse, og de er ikke så viktige. Jeg tror du er så opptatt med alt annet som skjer, at du glemmer at bevegelsene mangler når du flyr denne her, mener han.
Multikompetanse
Noen av instrumentene er å få kjøpt på det åpne markedet, men hvorfor kjøpe noe når man kan lage alt selv? Akkurat nå holder han på med å bygge en kopi av hele flightcomputeren, hovedenheten som styrer hele flymaskinen. Hvorfor?
— Det koster jo litt å få tak i en ekte flightcomputer. Men det viktigste er utfordringen ved å bygge den selv.
Instrumentpanelene må han først tegne i et avansert 3D-designprogram og så frese dem ut. Selve innmaten i instrumentene må også kobles sammen og simuleres. Noe programmerer han selv, andre ting setter han sammen fra komponenter andre har bygget. Alt han har å holde seg til, er en 6500 sider lang teknisk manual til flyet. Manualen inneholder ikke 3D-tegninger i riktig skala, og derfor blir det mye prøving og feiling. Men det er selvsagt nettopp det som er attraksjonen.
— Jeg er ikke så bekymret for at computeren ikke skal fungere til slutt. Det er fullt mulig å få dette til, med den informasjonen vi har, sier han.
Fra Gardermoen
58-åringen har formiddagsfri fra jobben innen IT-support, og tar Aftenposten med på en tur fra Gardermoen til Flesland. Det er ikke gjort i en fei. Ruten plottes eksakt inn i flightcomputeren, slik at autopiloten vet hvor den skal. Været må vurderes. Kabintrykk, flaps, air condition, kabinlys, armering av dører og en hel masse andre systemer er simulert. Så godt som alle knappene i taket og rundt de ni skjermene må faktisk trykkes på før avgang. Å gå gjennom hele sjekklisten før han kan be tårnet om "pushback" fra gaten, tar over en time.
– Man må få hjelp fra et bakkekjøretøy for å komme ut fra gaten, vet du. Disse bøttene (jetmotorene, journ.anm.) er nesten like store som kabinen i en DC 9-maskin fra SAS. Man kan blåse ut vinduer på terminalen om man fyrer dem opp for tett innpå, forteller Borrmann fornøyd.
Takeoff
Når han endelig gir gass langs rullebanen og kommer seg opp i luften, gjør han som piloter flest: Skrur på autopiloten. Å fly en Boeing 777 er likevel ikke trivielt, selv for en som har en fullgod kopi stående på kjøkkenet. Mens flyet suser over Hardangervidda, prater kapteinen med Aftenposten. Men når han skal ta over for autopiloten igjen, rett før Flesland, har han pratet seg bort og er ikke godt nok forberedt. Maskinen kommer skjevt inn mot rullebanen. Borrmann avbryter landingen, men vi får for lav fart. Kjempeflyet går rett i vannet! Akkurat denne gangen er det godt cockpiten står trygt skrudd fast på kjøkkenet.
På neste forsøk gir vi ham tiden han må ha for å konsentrere seg om oppgaven, og Borrmann setter den svære maskinen pent ned på rullebanen.
Flyr med andre
Mange av simulatorentusiastene mener den viktigste appellen ligger i å fly i et simulert luftrom sammen med andre. "Vatsim" er navnet på den virtuelle utgaven av klodens luftrom. Den drives av et par hundre tusen entusiaster verden over. Frivillige sitter klare som flyveledere, for å dirigere de virtuelle pilotene med fullstendig realistisk radiokommunikasjon.
Noen driver også virtuelle flyselskaper. Enkelte av disse har vært i drift i flere tiår allerede. Selskapene har "ansatt" piloter, som deler på å få utført oppdragene i en nøyaktig simulert flightplan. Det betyr at du må fly når ruten din tilsier det. Flyvelederne må også ta sine vakter i tårnet (altså foran PC-en), akkurat som i virkeligheten, ellers bryter systemet sammen.
Pilotens trening
Torstein Sønstabø (26) sitter i Romsdalen og "jobber" frivillig for et av de virtuelle flyselskapene. Han ble bitt av basillen allerede som liten. Nå synes han det er morsomst med mellomstore turbopropfly som flyr spennende ruter mellom fjellene på Vestlandet. Action handler det slett ikke om.
— Systemet teller timene du legger inn, og det gjør at du kan stige i gradene og jobbe deg oppover til større maskiner. Personlig brukte jeg simulatoren som flytrening, forteller Sønstabø. I likhet med en del andre i miljøet flyr han i virkeligheten også. Til sommeren håper han å få godkjente ekte europeiske trafikkflyverpapirer. De amerikanske er allerede på plass. Han har brukt simulatoren til flytrening.
— Simulatoren har vært veldig viktig for å trene på prosedyrer. Men den kan ikke lære deg å fly. Et virkelig fly er mye mer komplekst enn hva man klarer å få frem på en datamaskin, mener han.
16.–18. mars arrangerer Geir Ove Finstad Flightsim LAN Gardermoen (FLG) – Nord-Europas største virtuelle flytreff. Da venter han besøk av mellom 2000 og 4000 piloter og flyveledere. 150 av dem sitter i en stor sal på Gardermoen. Resten kan sitte foran simulatoren sin i en stråhytte i Brasil, for alt han vet. Alle skal lande på en simulert utgave av Gardermoen denne helgen. De virtuelle pilotene får live data fra luftrommet over Gardermoen, slik at de må vente i kø i sanntid mellom virkelighetens fly. Blir det for mye kø i luften, risikerer de virtuelle å bli omdirigert til andre flyplasser. De som ikke har beregnet nok reservefuel, har en pinlig kræsjlanding i vente.
— Det har vel aldri vært så mye kø i luften over Gardermoen noen gang som under FLG. 10–15 mann sitter klare bare for å booke opp alle flightene på forhånd, forteller han.
— Denne hobbyen er kanskje ikke noe dere snakker så mye om i selskapslivet?
— Nei, ikke sant? Det er derfor en sånn event som dette er så viktig for folk. Her får folk en arena for å treffe likesinnede.
På´n igjen
På Vinterbro forteller Per Borrmann at han nå har gått i gang med en helt ny cockpit fra samme flymodell. Den han allerede har, er faktisk bare å betrakte som en betaversjon. Nå skal det bli virkelig komplett, forteller han, med tak og vinduer, større skjermer utenfor og enda flere instrumenter inni.
— Du blir aldri helt ferdig, vet du. Nå begynner jo pensjonsalderen å nærme seg også. Noe skal man jo ha å holde på med.