— Det ser ut som vi aldri skal bli ferdige med Det tredje rike. Og jeg har vel egentlig ikke gjort noe for at vi skal bli ferdige med det, ved å skrive denne boken, erkjenner Cornelius Jakhelln.
Hjemom fra Berlin søker han havets kontemplative ro i en rosjekte i Auglandsbukta, etter å ha startet tirsdagen med å lese for ungdomsskoleelever i Vågsbygd bibliotek. I kveldinga skal han holde lanseringsfest for bloggromanen «Germania» på Vaktbua på Odderøya. Det er hans tredje roman, og den gis ut på Knausgårds Pelikanen forlag.
Sturmbiografisk
«Germania» er utformet som det forfatteren kaller en mislykket reiseguide til Berlin skrevet av hans alter ego Sturmgeist.
— Sturmgeist er veldig fascinert av det prøyssiske, og han beskriver byen med et begrepsapparat som tilhører krigstiden. Det er en sturmbiografisk roman, humrer Jakhelln.
Språket er hva han kaller «gringogermansk», og bokens paragraf 2 starter slik: «Heil, Gris! Ich er Sturmgeist, der i det kommende Aar skal schrive Deres Förer for Germania, Hovedstad i Teutschland und det germanische Reich».
Humor
— Jeg så at bokmålet ikke ville strekke til, og jeg forsøkte å utvikle et tysk sound. Jeg tror de som har hatt tysk på skolen vil kunne lese dette uten problemer. Man kan si at Sturmgeist glaserer det hele med et lag brun naziknekk, og det er ikke uten humor.
— Er det uproblematisk å gjøre humor av nazitiden?
— For mange er det kanskje ikke det, men for meg er det befriende. Jeg har leilighet i Wilhelmsstrasse, en gate som var maktsenteret både i det tyske keiserriket og i Det tredje rike. Jeg har ikke kunnet gå ut av døren uten at det står turistgrupper der anført av guider som roper at Hitler skjøt seg på den andre siden av gata. Og folk som har vært på besøk hos meg hevder at de «kjenner noe» i leiligheten. En måte å møte dette på er med humor. Jeg føler det er på tide å riste møllene ut av denne gamle frakken, sier Jakhelln.
Mannsrollen
Han finner det fascinerende at vi har så vanskelig for å bli ferdige med temaet.:
— Før var det slik at de bøkene menn kjøpte i bokhandelen enten handlet om fotball eller Annen verdenskrig. Når vi fortsetter å rote rundt i dette tror jeg kanskje det skyldes nysgjerrighet på mannsrollen i en tid med kamp og krig, sier Jakhelln.
Han begynte å skrive «Germania» i april 2012 etter å ha fablet om den i årevis. Basisen er to notatbøker på 500 sider hver som han har fylt mens han har dratt rundt med buss og bane i Berlin.
Fornedrende
— Jeg har aldri snakket mer om en bok, så folk begynte vel å lure på hvor den ble av. Sturmgeist opplever det som fornedrende og ydmykende for en voksen mann å måtte bruke bussen. Han mener dette er en transportform som mest er for sosialklienter eller dem som er fradømt retten til å kjøre bil. Det er en dyp ambivalens over hele boka, og den opererer på flere ulike nivåer.
— Har du egentlig mest lyst til å være tysk?
— Det hender jeg i stille stunder får lyst til det når jeg følger med på enkelte av debattene i Norge. Hvis Norge hadde åpnet opp for dobbelt statsborgerskap, ville jeg nok ha søkt.