KRISTIANSAND: — Jeg så Titanic og tenkte åh, jeg har lyst til å lage film så jeg kan påvirke folk, forteller Elisabeth Trydal Andersen uten å fortrekke en mine over det faktum at det var den romantiske storfilmen med Kate Winslet og Leonardo DiCaprio som ga henne lyst til å drive med film da hun var 21 år.

Hun hadde ikke den fjerneste idé om hva hun gikk for å se da hun eksponerte seg selv for regissør James Camerons filmsuksess. - Jeg ble positivt overrasket, den gjorde inntrykk, sier hun og bestemte seg der og da for å bruke filmmediet til å påvirke folks oppfatninger. - Film kan forandre folks liv. Film har en enorm påvirkningskraft. Sett musikk til en spesiell scene, og du har rørt folk til tårer. Uten å være til stede selv, sier hun.

Selv om hun har elsket film siden hun var liten og tatt vare på hver eneste kinobillett fra filmene hun har sett, hadde hun ingen anelse om at det var film hun ville drive med da hun startet sin utdannelse som 16-åring på husflidskolen i Kristiansand. – Jeg ville gjøre noe kreativt, sier kristiansandsjenta med bostedsadresse i New York. I år debuterer hun som selvlært regissør og produsent av sin første film, en helaftens dokumentar om mørketiden.

Bergtatt av Kautokeino

32-åringen lener seg over kaffebordet når hun forteller om hvilket inntrykk Nord-Norge gjorde på henne tidlig i tenårene. Elisabeth var bare 13 år da hun gråt fordi hun måtte forlate de iskalde viddene i Kautokeino etter å ha tilbrakt hele påsken der sammen med en venninne og hennes familie. Opplevelsene og naturen gjorde uutslettelig inntrykk. - Det er så forskjellig fra resten av Norge. Det er som å komme til et annet land, sier hun og forteller om isteater og reinkappkjøring. Så spesielt var det at hun som 13-åring fikk lyst til å flytte til Nord-Norge. Veslevoksent bestemte hun seg imidlertid for at hun måtte ut og oppleve verden først.

Men veien til New York og filmens verden var ikke opplagt. Etter å ha forsøkt flere kreative studier hadde hun fortsatt ingen anelse om hva det var hun egentlig ville bli. - Jeg likte å tegne og fotografere, men ikke nok til at hun ville leve av det, forklarer hun. Yrkesvalget ble ikke klart før hun dro på studietur til Dublin med teaterlinja og så Titanic folde seg ut på lerretet foran henne. Da var det ingen vei tilbake. Året etter begynte hun på Film og TV akademiet i Oslo.

Endte bak klippebordet

Med ønske om å bli en dyktig filmfotograf gikk Elisabeth til innkjøp av eget filmutstyr, men endte opp med å bruke timene til å redigere i stedet. – Jeg ville lære meg å tenke filming, bilder og klipp, sier hun. Etter å ha tilbrakt seks år med å redigere egne opptak fant hun ut at det var på tide å lage ordentlig film. For snart to år siden pakket hun så kofferten og dro til New York for å søke lykken. Hun ville danne seg et nettverk og få filmen til å rulle. I New York oppdaget hun ironisk nok at det hun skulle drive med, befant seg i Norge, da hun ved en tilfeldighet havnet på Robert De Niros filmfestival, Tribeca.

— På festivalen kom jeg i prat med to amerikanske designere som var svært opptatt av det visuelle og interessert i mørketiden. Begge var nysgjerrig på hvordan nordmenn kan leve i flere måneder uten sollys. I løpet av samtalen øynet Elisabeth sjansen til å få lage sin første film, og tok like godt på seg å regissere og produsere en dokumentar - uten noen som helst erfaring på området.

— Det er gøy å prøve noe nytt. Da lærer jeg masse, smiler hun. Og det var mye å lære. Hun måtte sette sammen sitt eget filmteam, skaffe nødvendig utstyr, etablere et produksjonsselskap og ikke minst skaffe til veie økonomiske midler. - Jeg får litt her og litt der, sier hun om de private investorene sine.

Flere telefonsamtaler etter møtet med designerne hadde hun et filmteam på 13 personer, kunnskap om hva slags utstyr som måtte skaffes og uker og måneder med research å skilte med. - Skal det bli en bra dokumentar, må du gjøre masse research. Jo bedre manus, jo større sjanse for å få en god dokumentar, sier hun. Etter å ha tilbrakt flere år med å redigere, er hun fullt klar over viktigheten av å unngå unødvendig bildemateriale. Flere måneder med opptak skal klippes ned til 80 minutter, og hun vil gjøre kort prosess. Kun et par måneder er satt av til redigering. - Det aller viktigste er lyden, påpeker hun. Dårlig lyd kan ødelegge det beste bildemateriale.

Bildene skal hentes fra de vidstrakte viddene og livet i Alta, Karasjok og Kautokeino. I tre måneder skal hun og filmteamet følge en familie og vise hvordan de tilbringer vintermånedene, for å vise amerikanerne hvordan man klarer å holde ut i så kjølige omgivelser uten sol. Det har hun tenkt å vise i detalj, uten at hun vil røpe noe av handlingen i forkant. Hun håper imidlertid at folk får øynene opp for det nordligste Norge og at flere velger å ta turen dit. Fortsatt har mange amerikanere problemer med å plassere Norge på verdenskartet, og tror fortsatt at det går isbjørner i gatene og at nordmenn kun spiser fisk. Nå vil Elisabeth få Nord-Norge inn i amerikanernes bevissthet ved å vise dem den fantastiske naturen, menneskene og ikke minst nordlyset – som kan ta pusten fra en.

Planene klare

Opptakene starter til høsten, og dokumentaren skal være ferdig i april neste år. Målet er å få vist filmen på Tribecafestivalen året etter, og få den distribuert til både kino og tv.

Elisabeth frykter ikke lediggang når prosjektet er ferdig. – Jeg har allerede en ny film i hodet, sier hun og nekter å røpe noen detaljer før manuset er ferdigskrevet og rettighetene sikret. Hun kan imidlertid lette litt på sløret: - Den skal spilles inn i New York, og jeg ser for meg at den blir stor, sier hun og lener seg fram slik at ansiktet flarer opp i lyset.

Fakta:

Elisabeth Trydal Andersen (32) er fra Kristiansand, bosatt i New York

Utdannelse: Tegning, form og farge ved Husflidskolen i Kristiansand, Teaterlinja ved Darbu folkehøgskole i Buskerud, Film og TV-akademiet i Oslo.

Egenskap: Selvlært som redigerer, regissør og produsent. Står bak produksjonsselskapet Paved Paradise. Flyttet til New York for å søke filmlykken som 31-åring.

Aktuell: Skal lage dokumentar om mørketiden i Nord-Norge.