Gitaristen Snowy White, blant annet kjent fra Pink Floyd, Thin Lizzy og Roger Waters band, tar turen til Trondheim under Olavsfestdagene, sammen med jazztrompetist Lew Soloff fra bandet Blood, Sweat & Tears.

Der møter de den norske duoen Iver Kleive og Sigvart Dagsland.

For første, og etter all sannsynlighet, siste gang, samles laget bak Sigvart Dagslands kritikerroste utgivelse «Hymns» til konsert.

Og ikke hvor som helst: låtene skal fremføres i Nidarosdomen, for å gjenskape stemningen på plata som ble spilt inn i kirker i New York og New Jersey.

To konserter blir det 3. august, etter godt billettsalg.

Rekker en øving først

— Det blir de eneste konsertene vi gjør. Og den første konserten vi gjør sammen selvfølgelig. Vi gleder oss veldig, de kommer dagen før, hele gjengen. Det blir praktfullt, stråler Sigvart Dagsland gjennom telefonlinja fra Arendal, der han nettopp har opptrådt under Prøysendagene.

— Så det vi rekker en øving. Det er utrolig at de har fått til å komme hit alle sammen.

— Var de tunge å be?

— Nei, overhodet ikke. Iver har jeg jobbet med før, men meg og han har heller ikke hatt konsert sammen på tolv år, selv om vi gjorde hundrevis av konserter før i tiden. Så fikk vi kontakt med Snowy White, gjennom diverse folk, og nå spurte vi både han og Lew Soloff om de var interesserte i å gjøre noe live. De var veldig tente begge to. Nidarosdomen er et bygg som gir gjenklang også for disse to, forteller Dagsland som ikke ble imponert av musikernes kirkeerfaring før de spilte inn «Hymns» i New York.

Ikke så kirkevante

— Jeg tror ikke de er vant til å spille i kirker, jeg tror ikke de hadde gjort det før heller.

«Hymns» er Dagslands andre salmeplate, men hans første der han synger på engelsk.

— Snowy og Soloff virket veldig ukjente med stoffet, de syntes det var et lite eventyr. For Snowy White tror jeg det var slik at da han fikk tilbud om å spille på et kirkeorgel, så tenkte han at «dette må jeg oppleve før jeg dør». Så fikk han nok litt anbefalinger fra folk jeg kjenner, tilføyer Dagsland.

Og lyd ble det, i kirkene.

— Ei av kirkene var fra 1929, i gammel gotisk stil, bygd opp rundt et orgel. 9000 orgelpiper stakk ut fra veggene. Da Iver tok i, låt det fra alle kanter i kirken. Det var en veldig musikalsk kirke, mener Dagsland.

— Det er kanskje den plata i mitt liv det var artigst å spille inn. Det var så fort gjort, det skjedde bare på sju dager alt sammen. En enormt silkemyk prosess. Helt uten konflikter, det bare gikk av seg selv. Vi hadde en veldig god produsent i Erik Hillestad og fantastiske musikere, sier Dagsland, som synes det er spesielt artig å ha Snowy White på laget.

Signaturgitarist

— Han er jo virkelig en av signaturgitaristene.

Går alt etter planen, gjenskapes magien når musikerne atter en gang møtes til en siste dyst. I Nidarosdomen altså.

— Det kommer til å bli spesielt for oss alle. Vi skal gjøre alt for at det blir fint. Jeg elsker virkelig å holde konserter, det er det kjekkeste jeg gjør. Det som er fint med å bli eldre er at jeg rett og slett kan nyte det. Jeg blir ikke lengre satt ut av at ting skjer. Hvis strømmen forsvinner eller ti mann reiser seg og går midt i konserten, så har jeg opplevd det før.

Får du ikke nok Sigvart Dagsland under Olavsfestdagene, der han også skal samtale med festivalsjef Randi Wenche Haugen, så kan du oppleve artisten i boks form til høsten.

Olaug Nilssen skriver biografi

Ingen ringere enn Olaug Nilssen, blant annet kjent for romanen «Få meg på, for faen» (2005) har ført i pennen en biografi og godeste Dagsland.

— Gleder eller gruer du deg mest til at den kommer ut?

— Ha! Den har jeg lest, he he. Jeg er veldig fornøyd altså. Det er en veldig humoristisk og personlig portrettbok, det kunne nesten vært hennes nye roman. Det er en skjønnlitterær bok med masse humor. Hun blottlegger seg selv veldig også, hun vil jeg skal leve opp til visse forventninger som hun hadde på forhånd. Det blir veldig show. Ingen glossy portrettbok, men en kantete og subjektiv bok, avslutter Dagsland.

audun.hoem.hagen@adresseavisen.no