Det første leserne møter i Jo Nesbøs nye krim «Panserhjerte» er et så utspekulert torturinstrument at man ikke vil tro det er sant. Og det er det da heller ikke.

Egen torturoppfinnelse

— Nei, «Leopolds eple» er nok min oppfinnelse, bekjenner forfatteren ubeskjemmet over en latte på sin lokale kaffebar i Oslo.

Men han innrømmer at det går linjer både fra barndommen og et besøk i Budapest til det grufulle spikereplet som tar livet av flere mennesker i hans nye bok.

— Som gutt tok jeg en så stor bit av et eple at jeg ikke klarte å tygge. Broren min sa det var et granateple, og selv har jeg mange ganger lurt på hva som skjer hvis du ikke får ut eplet. I Budapest fikk jeg høre historien om en biskop som ble tvunget ned i en lukket tønne, men før de rullet tønna nedover den bratte skråninga mot Donau slo de store spikere inn i den fra utsiden. Det er disse to hendelsene som ga meg ideen til Leopolds eple, forklarer Jo Nesbø.

Åttende Harry Hole

«Panserhjerte» er den åttende boka med Harry Hole, som her befinner seg nærmere bånn enn noensinne.

Etter «Snømannen» har drapsetterforskeren flyktet fra jobb og land og søkt tilflukt i Hong Kong, hvor han døyver livets smerter med dop.

Alt har mistet sin mening, og da politiet oppsøker ham for å få hjelp av Hole til å fakke en ny seriemorder som herjer Oslo, er han helt uinteressert.

Bare ved å slette en formidabel spillegjeld og fortelle om hans far som ligger for døden lykkes politiet å lokke Harry tilbake til Norge.

Der blir han en brikke i et maktspill i politiet, samtidig som han jakter intenst på seriemorderen som nådeløst lar sine ofre møte en grufull død.

Og midt oppi det hele har den lurvete helten mer enn nok med å kjempe med sine egne demoner.

Mørkere enn noen gang

— Serien om Harry Hole er blitt mørkere og mørkere, og det er ganske utmattende å skrive om ham. For etter så mange bøker står Harry meg nær, og du kan ikke skrive så mye om en person uten å bringe inn deler av deg selv, fastslår Jo Nesbø.

Derfor tar han nå en pause fra Harry Hole, og neste prosjekt blir en barnebok som kommer neste år.

Må ha pause

— Jeg gjorde det samme etter forrige Hole-bok, «Snømannen». Da skrev jeg den lettere krimromanen «Hodejegerne» som en ren reaksjon på Harry Hole. Jeg trengte et pusterom, sier Nesbø.

Inntektene fra det pusterommet har i sin helhet gått til et fond (Harry Holes Stiftelse) som skal brukes i kampen mot analfabetisme blant barn i fattige land. Ved utgangen av 2008 var fondet på drøye seks millioner kroner, og i november kommer første utdeling.

— Vi deler ut prisen «En ålreit fyr/En ålreit dame», og vinneren blir med på å velge hvilket prosjekt som skal få midler.

Begynte under pseudonym

Da popstjernen Jo Nesbø leverte manus til sin første bok, «Flaggermusmannen»”, var det under pseudonym for å unngå at stjernestatusen i Di Derre skulle innvirke på forlagets vurdering.

Tolv år etter debuten i 1997 har 49-åringen nå solgt halvannen million bøker bare i Norge, samtidig som han er oversatt til 35 språk og utgitt i 140 land.

Suksessen betyr mye reisevirksomhet for Nesbø, som syns det er morsomt å besøke nye steder og treffe nye lesere. Men også hardt arbeid.

— Du kan bli grundig lei både Harry Hole og deg selv etter slike turer, konstaterer Jo Nesbø.

Droppet Zimbabwe for Kongo

Samtidig kan turene gi inspirasjon til bøkene, som da han var med Flyktninghjelpen til Kongo. Det resulterte i at deler av «Panserhjerte» foregår i det afrikanske landet.

— Jeg hadde hele tida tenkt å sende Harry til Afrika, men etter at jeg hadde vært i Kongo droppet jeg den opprinnelige planen med Zimbabwe. Kongo er enda mer rock’n’roll!

Skriver helst på flyplasser

I motsetning til forfatterkollega Per Petterson syns han likevel ikke all reisinga går utover skrivinga.

— Jeg skriver stort sett hele tida, og mitt favorittskrivested er flyplasser. Der har du mange rundt deg, men likevel er det ensomt, med gode muligheter til å jobbe. Og hjemme i Oslo sitter jeg gjerne og skriver på Kaffebrenneriet her i Bogstadveien. Det er ikke mange som forstyrrer meg, og de som faktisk kommer fram til bordet er jo som regel bare hyggelige, sier Nesbø.

Fortsatt aktiv musiker

Som til tross for å være etterspurt som forfatter ikke har lagt musikerkarrieren helt på hylla. Mellom 50 og 70 konserter i året, hvorav drøye ti med Di Derre, anslår den tidligere popstjernen at det blir.

— Men konsertene betrakter jeg nesten som fritid, en utadvendt virksomhet som balanserer forfatterens ensomme liv. Du får jo ikke applaus etter å ha skrevet en god setning. Men det får du etter å ha spilt en låt på en konsert.