Terningkast: 6
Livets store spørsmål, og de uendelig mange små, og menneskenes utallige muligheter til godt og vondt, til kjærlighet og svik, til å elske og til å hate, til å være politisk frelst eller upolitisk fjolle – alt dette, og mye mer, handler det om i ”Edderkoppkvinnens kyss”. Premieren i Kildens store teatersal fredag kveld ble en umiddelbar og ubetinget suksess. De to på scenen, Jørn-Bjørn Fuller-Gee og Even Rasmussen, gjør stykket levende så det svir i tilskueren.
Fuller-Gee spiller den homoseksuelle transen Molina, fengslet for å ha tuklet med en gutt. Even Rasmussen er Valentin, politisk fange, mannemann og glødende Marxist. Å stenge to eller flere mennesker inne i et lukket rom for så å observere hva som skjer mellom dem, er et velkjent knep i litteraturen, ikke minst i teaterlitteraturen. Det er ikke dermed gitt at resultatet blir god litteratur eller godt teater. Men i dette tilfellet blir det slik, som i romanen av Manuel Puig, så også teaterstykket, bearbeidet av Bodil Kvamme og Ingrid Forthun.
Fuller-Gee er formidabel som Molina. Han har et kroppsspråk som er troverdig, samtidig som det av og til er overdrevet, og i disse øyeblikkene blir det veldig morsomt. I andre øyeblikk er han bare sårbar, veldig sårbar, og veldig menneskelig. Even Rasmussens Valentin er vel for så vidt en enklere figur, maskuliniteten har skuespilleren i seg selv, og den nær sagt dogmatisk troende marxisten er vel heller ikke så vanskelig å kle på seg. Men Valentin forvandler seg under Molinas påvirkning og Even Rasmussen får utrolig fint fram disse sarte og såre sidene ved personligheten som blir så sterke mot slutten.
De har en bred scene å spille på, men ikke dyp. Regissør Forthun utnytter dette rommet på en utmerket måte og en glemmer at det er alt for stort til å illudere fengselscelle. Bentein Baardsons stemme som fengselsdirektøren i samtale med Molina, er også et pluss, og gjennom dette avdekkes Molinas dobbeltrolle. I dette ligger noe av det aller sterkeste i stykket: En har så lett for å bli glad i Molina. Men så skjuler hun – han – en stor og alvorlig løgn, i forhold til medfangen som han faktisk begjærer. Det er her det største dyp i forestillingen åpner seg, i det øyeblikk tilskueren forvirres. Det er her det aller mest menneskelige trer frem.
Slik ligger det til rette for en stor og sterk teateropplevelse i Kildens store teatersal, som faktisk oppleves veldig intim. Skuespillerne må også krediteres for forbilledlig tydelighet i sin tale. Det hele er akustisk slik i alle fall jeg ønsker det aller mest når teater foregår i såpass intime omgivelser. Vakker musikk understreker skiftende stemninger, og enkle grep i lyssettingen lar dagene og nettene komme og gå – helt til frigjøringen og løslatelsen kommer, og den endelige skjebnen til de to fortelles som et nødvendig tillegg til slutt, som en vond og vakker coda, for å si det i musikkspråk.