KRISTIANSAND: Taster du «Annemor Sundbø» inn i en elektronisk søkemotor, er «needlepointjoint.com» og «paradisefibers.com» to av flertallige internettsider du støter på. Sundbøs liv er uunngåelig linket til stoff og nåler — av det høyst legale slaget. Strikkebokforfatteren er utdannet faglærer i vev og tegning. I snart et kvart århundre har hun resirkulert ull på sjoddifabrikken på Strai. Dessuten er Sunbø «hot» i USA.- Jeg har turnert i USA i tre perioder. Det er en voldsom interesse for strikking der, og nordiske strikkebøker gjør det godt, forteller Sundbø.- Det er så mange der som har skandinaviske røtter, men uten at de finner familiebåndene. Da søker de tilbake gjennom det de vet formødrene har gjort.Og det er nettopp våre formødres formgivningsspor Annemor Sundbø har fulgt, og søkt å tydeliggjøre, i boken som er nominert til Sørlandets Litteraturpris. «Usynlege trådar i strikkekunsten» er et kulturhistorisk kartverk over kvinners kommunikasjon per tråd.- Menn som skriver historie, skriver om menn - om karsstykker og steinløfting, påpeker Sundbø.- Men setesdalskvinnene har frembrakt et praktplagg som har overlevd alle motesvingninger i 150 år. Ved hjelp av det minste mønsterelementet - lusa, har de tjent inn millionbeløp på lusekoftevarianter siden 1950-tallet. Om ikke det står over ethvert karsstykke, så vet ikke jeg.Like fullt har kvinnene bak alle plaggene forblitt ukreditert.- Vi vet ikke hvem disse kvinnene var. De strikket til menn, og kvinnene bak er usynlige. Det til tross for at når landet vårt profileres utad, er det nettopp med folkedrakter og strikkemønstre, sier Sundbø. Slitte skatter

Selv fikk hun ferten av kvinnenes uskrevne historie da hun snublet noe tilfeldig over sjoddifabrikkens 16 tonn store fillehaug. Rett etter at Sundbø tok over Torridals Tweed og Ulldynefabrikk i 1983, ble det igangsatt registrering av gamle strikkeplagg til den nasjonale utstillingen «Strikking før og nå».- Det var tekstilregistreringen som åpnet øynene mine for at fillehaugen kunne være et skattekammer, medgir Sundbø.- Jeg gikk systematisk til verks, og la til side alt som fortalte meg noe. Alt ble fotografert. Materialet er fra etter krigen til i dag, og er et tverrsnitt av alt som var i folkelig bruk, som ikke museene har fått.Filleforskningen førte til at Sundbø ble forfatter. Først for «Kvardagsstrikk - kulturskattar frå fillehaugen», og så fulgte «Lusekofta fra Setesdal» før fjorårets prisnominerte utgivelse.- Jeg ville formidle det jeg finner av tradisjon som ikke alltid har vært åpenbart i kulturhistorien. Og så liker jeg å fortelle, forklarer Sundbø om skrivestarten.- Da jeg skjønte kvinnenes jobb bak alt strikkeavfallet, ville jeg ta opp trådstumpene og nøste meg tilbake til kvinnenes rolle i samfunnet. Når du går gjennom så uendelig mye materiale, finner du forbindelsestrådene, og ser at vi er i et nettverk med fortiden gjennom dette. Spelsau

Men det er ikke bare fortiden Annemor Sundbø er i nettverk med. Hun reiser på foredragsturneer både i inn- og utland. Hun er med på landsdelslaget i OL i strikking. Og hun deltar på spinnetreff i Danmark, for å bygge opp nettverket Nordic Native Wool Sheep Trail, som benytter de nordiske primitive sauerasene.- Jeg er nok en veldig forkjemper for den norske spelsauen. Det er de små, gamle sauene, som taper mot kjøttsauene i vekt, sier Sundbø.- Men det spesielle med de originale norske sauerasene er at de har ull du kan lage seil av. Seil som ble brukt på vikingtokt. Ulla kan ligne både lin og silke, og den kan brukes til alt du trenger under de mest harde klimatiske forhold, når den bearbeides for hånd.Men det er stort sett maskiner som tar seg av ullbearbeidingen i dag. Og etter å ha hatt rundt 70 spelsau i flere år, begrenser Sundbø saueholdet til deltakelse på forskjellige sauetreff.- Jeg har tilbrakt mange netter i fjøset. Lamminga og saueleitinga var det vanskeligste, men det er det jeg savner mest, medgir Sundbø.Nå er hun med på å holde villsau på Bragdøya, og får spinne av ulla til spelsau-nettverket i Danmark.- Jeg jobber alene, så det er kolleger jeg savner. Da er det viktig med nettverk, hvor vi kan sette pris på hverandres kunnskaper. Det er ikke alltid så lett i et lokalmiljø.Men også i Kristiansand, og i Setesdal, hvor hun startet opp veve- og strikkeverkstedet Ose Ullvare i 1993, har Sundbøs engasjement satt spor. I 1999 fikk hun Aust-Agder fylkes kulturpris og i 2004 kom både Bygland kommunes kulturpris og Norges Husflidlags fortjenestemedalje. Næring, magi og hobby

Sundbø søker å bevare magien i symbolene ved å videreføre viten om hverdagskunsten. For henne er strikking både næring og hobby.- Jeg har strikket på kino. En gang mistet jeg nøstet på gamle Fønix. Da jeg dro i tråden for å samle det inn, var det en annen som satt og nippet til det i den andre enden. Jeg nøstet litt, og han dro, smiler Sundbø.Skulle hun fulgt tradisjonell overtro, kunne Sundbø sett drømmemannen.- Om du mister nøstet, skal du kikke i taket i full fart. Da vil du se bildet av den du skal gifte deg med.Hadde hun sittet på gamle Aladdin, hadde strikkeekesperten garantert sett minst ett nakent menneske på takhvelvingen, om ikke sin egen brudgom. For av alle plaggene Sundbø har mekket av masker i sitt liv, er brudekjole ennå ikke skapt på pinnene.- Du skal aldri si aldri, smiler Sundbø.- Det kan hende jeg kommer til å strikke en brudekjole en gang.ingvill.dahl@fvn.no