Dette lanseres som en western, det våges i forhåndsreklamen å menes at filmen markerer en utvidelse av westernsjangeren.
Til det svarer vi med fast blikk: Dette er ikke mer en westernfilm enn bussjåfører som ikler seg westernutstyr og drar på countryfestivaler, er cowboyer. Riktignok har filmen en westernaktig dekor: salooner, seksløpere, hester, diligencer, ørkener og en åpningsmusikk som leder fantasien sødmefylt hen på gamle westernepos som "How the West was won" og "The Magnificent Seven". Men, som du vet, en blir ikke en kristen av bare å tre inn i en kirke, like lite som en blir bil av å gå inn i en garasje. Dette er en komedie. Og en komedie skåret over en meget moderne fasong: hesblesende som et bikkjeveddeløp, larmende som en traktortevling. Og episodisk. Moderne komedier har nemlig ikke en god historie, heller ikke personer du blir godt kjent med. De har en stabel løst sammenknyttede episoder, iblant kan de faktisk benevnes visuelle vitser. Dette dreier seg i utgangspunktet om attentater på USAs president Ulysses Grant, kort etter den amerikanske borgerkrigen. Han er utsatt for drapsforsøk. Samtidig forsvinner noen av landets mest fremstående vitenskapsmenn. Spesialagentene Jim West (Will Smith) og Artemus Gordon (Kevin Kline) sendes ut for å klare brasene, rydde opp, få saken ut av verden. Det skal vise seg at mannen bak attentatene er den spinngale Dr. Artiss Loveless (britiske Kenneth Branagh). Hans formål er enten å underlegge seg hele USA eller tilintetgjøre det i forsøket. Møtet mellom de tre blir en slags rykende kjemisk blanding som stikkordaktig kan karakteriseres slik: krigersk, kaotisk, katastrofal. Og i all denne Larm & Vrede, Bulder & Brak, serveres det en rekke gigantiske oppfinnelser. Slike løpske fantasier du kan finne i tegnefilmer fra Walt Disney, eller som kunne ha havnet i søppelkurven til Jules Verne etter at han hadde spist for mye surkål. (Jules Verne var han som skrev bl.a. "En verdensomseiling under havet" og "Reisen til månen"). Vi nevner kort en enorm mekanisk og bevegelig tarantellaaktig figur, svær som et femetasjes hus. Og et meget sinnrikt lokomotiv. Så, med andre ord kan en også definere denne produksjonen som en science fiction-film. Om en svært snill med den, altså. Vi har, med raus hånd, nevnt bulderet og braket i "Wild, wild West". Men det rare er, at tross alle larmende effekter og buldrende krigsgny, føles den iblant litt stiv, den føles egentlig ikke helt ledig. Det skyldes kort og godt at det gis for få pauser, heftigheten avløses altfor sjelden av mykhet og hvile. Regien i seg selv er utført med den ytterste kompetanse. Men dypest sett er dette mer ingeniørkunst enn filmkunstregi, Sonnenfeld fortoner seg mer som en regiteknokrat enn som en god, gammeldags historieforteller. Skuespillerne agerer smidig nok med de rette grimaser, de rette operetteaktige skurkeattityder, og med fysisk akrobatikk, som nok i de fleste tilfellene er utført av stuntmenn. Stuntmennlisten er like lang som fra Homstean til Hirtshals. Verst går det ut over Salman Hayek. Hun får vist sørgelig lite skuespillkunst. Men hva hun mangler i tolkning av nakne følelser, tar hun generøst igjen i sin fremstilling av naken hud. Sum: Er du ute etter en god historie med en fin overbygning av snerten humor, blir du like skuffet som om du finner en folkevognmotor i en Rolls Royce. Er du derimot ute etter et rablende stykke larm og leven, totalt uten logikk, vil du bli overstadig begeistret og gå hjem som et lykkelig menneske! Knut Holt Wild, wild west
USA 1999
Regi: Barry Sonnenfeld
Produsenter: Barry Sonnenfeld. Jon Peters. Graham Place.
Skuespillere: Will Smith. Kevin Kline. Kenneth Branagh. Salma Hayek.