Men først og sterkest er det en portrettegning. Av en mann i den tidlige middelalder, som bor hos sin mor i en liten leilighet i en stille gate. Han er politimann, førstebetjent, noe han aldri, med hans vesen og hans type følsomhet, skulle ha vært. Slik manusforfatter/regissør Bruno Dumont fremstiller ham, blir han aldri kjedelig, aldri interesseløs for oss. Men portrettet føles uforløst, han føles som en dunkel substans. Det kan være et eggende grep å la en filmskikkelse være dunkel i begynnelsen, men han bør ikke være det i siste bilde. Vel, ikke misforstå. Dumont viser hans vesen til fulle, gjennom daglige gjøremål og konfrontasjoner. Men vi aner konturene av en tidligere tragedie her. Det sies blant annet at han har hatt en kjæreste og et barn med henne, at de begge er døde, men mer sies ikke. Og det at olderfaren var en berømt maler vises grundig, men hva det betyr for ham, får vi aldri vite. Han er tydelig et menneske med evne til både å gi og ta i mot kjærlighet, han er i stand til å forstå og trøste andre mennesker. Det koker i ham av tilbakeholdte skrik, lammede kjærtegn og stengt gråt. Men bare han selv får se dette, eller han tør å vise det i små, stjålne øyeblikk. Utad viser han seg som pliktoppfyllende, men passiv, initativfattig, ofte ordløs. Men filmen sier for lite. En føler trang til å snerre til filmskaper Dumont: Det er forskjell, stor forksjell, på å være knapp og disiplinert, og det å unnlate å fortelle ting. Da fremstår en film som en torso. Og det er nettopp dét "Mennesket" føles som. Den meget rolig formen og rytmen filmen formidles i, kler stoffet. Men avgjort: Noen publikummere vil garantert føle at det er som å se et insekt bevege seg over en fotballbane. Mennesket.
Frankrike 1999. Regi og manus: Bruno Dumont.
Produsenter: Jean Brehat. Rachid Bouchareb.
Skuespillere: Emmanuel Schotta. Severin Caneele. Philippe Tullier. Ghisian Ghesquiere. Ginette Allégre.