BERGEN: Jeg går vanligvis ikke rundt med hakeslepp, i alle fall ikke over tid. Men jeg tok meg i å sitte med måpende, åpen munn i over en time i Teatergarasjen på «The Wooster Group» søndagskvelden.Kvelden før hadde jeg sittet godt tilbakelent i Grieghallen. «Les Arts Florissants» fra Paris — et kammerensemble med drøyt 20 musikere på originalinstrumenter fra barokken og et 26 stemmers kor med den skjønneste korklang du kan tenke deg - fremførte oratoriet «Theodora» av H¿ndel over drøyt tre timer. Det begrensede ensemblet fylte salen helt. De fire solistene, blant annet kontratenoren Daniel Taylor, hadde stemmer og rollefortolkning av det sjeldneste slag. Så ble det ganske ukjente oratoriet et dypdykk i en komponist jeg trodde jeg kjente og hadde et forhold til.Jeg skal slutte med å - sånn ganske for meg selv - rangere H¿ndel et stykke lavere enn Bach. Det denne Bachs samtidige har begått innenfor musikkdramatikken er fullt på høyde med Bach. Og når det blir fremført slik vi opplevde i Bergen nå, ja så er det også musikk som lar seg oppleve på helt andre plan enn de museale.Det samme ensemblet hadde fredag kveld en konsert med Vivaldi, H¿ndel og Bach på programmet - for det meste konserter i concerto grosso-formen. Også denne kvelden skjønte jeg at dirigent William Christie og hans ensemble hører til det ypperste man kan møte når det gjelder «autentisk» barokkmusikk. Her blir fremførelsen det rene kunsthåndverk. Musikk som gir «ro i sjelen» blir et veldig forslitt uttrykk, men likevel dekkende for opplevelsen.Ro i sjelen hadde jeg ikke etter «House/Lights» med The Wooster Group. Elektrisk teater, multimedie-performance, så avansert teknisk og elektronisk at den tekniske stab talte flere enn de sju skuespillerne som behersket scenen. Det ble en merkelig opplevelse. Til grunn for stykket «House/Lights» ligger Gertrude Steins tekst «Doctor Faustus Lights the Lights» og filmen «Olga's House of Shame» fra 1964 - en absolutt B-film av Joseph Mawra. Også et klipp fra filmen «Young Frankenstein» gikk på flere TV-monitorer på den merkverdige scenen som ellers var fylt av lys og lyd fra et utall lamper, høyttalere og TV-skjermer - et elektrisk inferno og boplass for en elektrisk djevel.Det var skuespillerne som ble hovedsaken. Fantastisk presisjonsarbeid, der skuespillerne kopierte de stadig mer erotiske filmklippene på TV-skjermene, og der TV-bildene noen ganger så ut til å kopiere skuespillernes bevegelser.Handlingen i filmen forteller historien om en juvelsmuglerbande. Kureren Elaine holdes fanget og blir torturert av Olga. Hun flykter, men fanges inn igjen, og det utvikler seg et skummelt erotisk undertrykkelsesforhold. Parallelt forteller en av skuespillerne Gertrude Steins historie om Dr. Faustus som ved denne anledning frister mennesker til å selge sjelen for å få æren av å ha oppfunnet det elektriske lyset. Skjønner? Det handler om kjøp og salg av sjeler, tvilen om sjelens eksistens og kampen mellom det onde og det gode.Om jeg skjønte det? Jeg opplevde i alle fall å bli en smule satt ut, konferer hakesleppet. Og jeg er ikke ferdig med forestillingen i skrivende stund. Så konklusjonen må bli at dette var engasjerende teater. I tillegg var det ganske underholdende. Bergen Internasjonale Teater har forsynt Festspillene med noe helt nytt og annerledes, en berikelse og motvekt mot det tradisjonelle.