KRISTIANSAND: Eller en overjordisk og majestetisk lyskube som stille innleder et personlig forhold til deg, samt en moderne skriftestol som betror deg sine innerste hemmeligheter. Det er både sterke og sære "bilder" som møter deg i Christiansands Kunstforening denne våren. Vår første festspillutstilling er brutal, mystisk, sakral og humoristisk, og den er utformet med kjennermine av kuratorene Ingrid Blekastad, Aicha Bouhlou og Øystein Laundal. "Arv — Kristus for et nytt årtusen" er tema og tittel, og med den har de utfordret kjente kunstnere til å gi oss en tolkning av Kristusskikkelsen i ly av den arv som blant annet den "gode" gamle bibelhistorien representerer. Eller den blodige. Slik Johan Otto Weisser har valgt å fremstille den i sin installasjon "Korsfestelsen. Etter Gr»newald". Formen er identisk med det berømte Isenheim-alteret fra 1515 av tyskeren Mathis Gr»newald, hvor den korsfestede og lidende Kristus ble fremstilt med en hensynsløshet hinsides alt som tidligere hadde vært skapt. Tilskuerne fikk den gang sjokk, uvant som de var med en slik realisme - og foran dagens utgave får du samme følelsen når du intetanende snevrer inn blikket fra den store himmelhvite altertavlen til det iltre punktet som pulserer som en varsellampe ved det imaginære korsets fot - et bitte lite, men gruoppvekkende videokutt av en dagsaktuell og monotont repeterende torturscene. Menneskets forlatthet og pine blir identisk med mesterens, og uvilkårlig treffer korsfestelsens heroiserte vold og overgrep deg som en velplassert anklage. I "Amor Fati" av Line Wælgaard handler det om troens martyrium. I tre fotografiske verk fremstilles historien om den hellige St. Agatha, som til straff for at hun valgte sin himmelske brud fremfor en jordisk konsul fikk sine bryst skåret av. Smerten er forsterket ved at bildene er rammet inn av kraftige ståltorner, og kvinnen selv sitter i tålmodig madonnapositur, flankert av roser og blodig kjøtt. Det er vakkert og frastøtende, og representerer en nytolkning av en gammel historie også ved sin form, den eldre og klassiske tondo, som betyr sirkelrundt maleri eller relieff. Litt mer abstrakt, men til randen fylt med innhold er Bjørn Sigurd Tuftas "Getsemane". Hagen hvor Kristus våket og ba i den mørke natt er av kunstneren fremstilt svart i svart, i tunge pastose strøk og formet til et triptykon - en tredelt form - som også er altertavlens. Lidelsen og ensomheten ruver mot deg, og ord som ikke blir sagt sies allikevel, fordi vi alle kjenner historien. Et mer gåtefullt verk er Thomas Hestvolds "Grunnform", et diptykon som består av to malerier, det ene i blålige sfæriske farver, det andre i mer jordiske, men begge med et dominerende rektangel mot midten. Det ene står og det andre hviler, noe som minner om oldtidens tempelarkitektur hvor grunnprinsippet er det som bærer og det som bæres. Sammen med sin sønn Nils Svalastog har Borghild Farstad Svalastog laget "Mitra - fiskerens hatt". Formet som en paves mektige hodeplagg og besydd med feiende flotte fiskekroker berøver den noe av selvhøytideligheten til de mektige geistlige menn, og den henviser samtidig til fiskeren Peter, apostelen som regnes for vår første pave. Det er en mektig og merkelig utstilling, spørrende og uten enkle svar. Kunstnerne har valgt å gå i dialog med temaet og møtt utfordringen med alvor, bebreidelser, ironi og leken ærbødighet. Med egne stemmer, både høylytte og hviskende, har de tro mot sitt kunstneriske uttrykk fremført en brodd mot og en berettigelse for troen som fenomen. I enkelte verk med rystende overtydelighet, i andre mer lukket og gåtefullt. Som lignelsene i Bibelen. Og som mesteren Kristus selv. ARV Christiansands Kunstforening 11.mai-10.juni 2000 Arrangør: Christiansands Kunstforening og De internasjonale Kirkefestspill Kuratorer: Ingrid Blekastad, Aicha Bouhlou og Øystein Laundal Kunstnere: Anne Kathrine Dolven, Thomas Hestvold, Eva Kun, Bjørn Sigurd Tufta, Johan Otto Weisser, Line Wælgaard, Christian Lemmerz, Svein Johansen, Lotte Konow Lund, Ulf Nilsen, Christian Partos, Kristin Falk Pe¤a, Borgny Farstad Svalastog, Nils Svalastog. Kirsti Brøvig