KRISTIANSAND : — Jeg skrev deg inn i boka mi, men så tok jeg det bort. Søren heller, jeg angrer nå. Men du dukker kanskje opp i oppfølgeren, sier forfatter Aslak Nore, og dulter direktør ved Stiftelsen Arkivet, Aslak Brekke, kameratslig i armen.

Tidligere var Nore soldat og Brekke feltprest i Bosnia. Tirsdag var han i Kristiansand for å snakke om sin nye roman "En norsk spion". Parallelt med at norske soldater trekker seg ut av Afghanistan, lanseres hans tredje bok som tar for seg Norges virksomhet i Afghanistan og den iranske revolusjonsgarden.

— Noen av de gamle leksene til Aslak har jeg aldri glemt. Da vi lengtet hjem og hadde det kjipt, sa han: "Ingenting er som å hate sammen". Slik oppsummerte han hva brorskap handler om. Aslak var en fyr som gjorde inntrykk på oss. Han forstod machokulturen, kunne "gatas språk", og fikk "kred" hos gutta, sier Nore.

Fellesskapsfølelse

I boka skriver han om Peter Wessel, som er en norsk etterretningsoperatør som arbeider undercover i verdens farligste områder. Nore formidler håpløsheten i Norges krigføring i Afghanistan gjennom soldatenes synsvinkel. Nore forteller at et av målene med spionromanen, er å få frem at Afghanistan og Midtøsten er mer enn religiøse fundamentalister og undertrykte kvinner. Som tidligere NATO-soldat i Bosnia og journalist i Midtøsten med etterretningskurs fra Forsvaret, er ikke Nores valg av miljø for handlingen tilfeldig.

— De som har vært i krig, sier at det er de verste og de beste 25 sekundene i deres liv. Det varer ofte ikke lenger. Følelsen av å være i livsfare har jeg smakt på flere ganger, sier Nore.

Han var utplassert som soldat i Bosnia i 1998-99. Etter tre uker i Bosnia skjøt en av med-soldatene hans seg selv. Da var det nettopp Brekke som ledet minnestunden, mens Nore og de andre soldatene gråt. En etter en gikk opp til kisten, sto rett og ga sin siste hilsen. Nore husker spesielt godt hvordan troppssjefen ga etter, la seg over kisten og ristet av gråt. "Ingen griner mer enn soldater i hverandres fellesskap", forteller Nore.

— Man hadde samme sveis, lik uniform, og fikk en følelse av at man hadde noe sammen. De store spørsmålene spiller en viktig rolle i militæret, som svik, død og lojalitet. Det blir mer fjernt når man er i sivil. Når man opplevde noe kjipt eller traumatisk, ble den kristne arven plutselig viktig for oss. Noe av liturgien i det militære og i det kristne flyter sammen. Selv om jeg er ikke-religiøs, ga det mening, sier Nore.

— Men når man kommer tilbake til Norge, er det er utbredt frustrasjon blant soldater at norske politikere ikke forstår at vi er i krig. Det gjelder både under og etter oppdrag, forteller han.

Et norsk Vietnam

Selv er han ferdig med soldatlivet, og vil heller skrive om erfaringene han har gjort seg.

— Jeg har aldri angret på at jeg var soldat, eller på at jeg sluttet å være det. Jeg har tenkt at det hadde vært gøy å dra ut igjen. Lojaliteten, og adrenalinkicket ved å være på farlige steder. Det gir en følelse av mening. Det er rart, men det er bare unntaksvis man er veldig redd.

På Stiftelsen Arkivet får han spørsmål fra Aslak Brekke: Er Norges oppdrag i Afghanistan vellykket? Og blir det et norsk Vietnam, når inntil 6000-9000 Afghanistan-veteraner kommer hjem?

— Jeg er usikker. Det jeg vet, er at Afghanistan-gruppa vil slite med følelsen av at en bombe når som helst kan ligge i veikanten. Den følelsen av uvisshet, at det når som helst kan eksplodere, den vil de slite med.Og Norges oppdrag i sin helhet har ikke vært vellykket, når man ser hvordan Afghanistan ser ut i dag, svarer Nore.

Som feltprest måtte Aslak Brekke trøste soldater, og samtidig motivere til videre kamp.

— Jeg føler ikke at det er noen motsetning der. Det var en tøff virkelighet, og krig handler også om død. Det er også en åndelig del av oppdraget. Det var et samfunn i miniatyr. Noen slo opp med kjæresten, andre mistet faren sin. Man havner i et skjebnefellesskap, sier Brekke.