I november satte fotografen fra Kristiansand seg på flyet til Kongo, sammen med predikant og musiker Rune Edvardsen og frivillige hjelpearbeidere fra Dinastiftelsen. Nodeland visste ikke så mye om hva som ventet henne. Menneskene hun møtte, lidelsen hun så og farene reisefølget kom til å støte på i et av verdens mest risikofylte land å ferdes i, har gitt minner for livet.
Lager bok
Inntrykkene er både mange og sterke, og i romjula starter fotografen arbeidet med å samle dem sammen og bearbeide dem.
— Jeg har vært med på en reise rundt i flere av de mest urolige områdene i Kongo, hvor Rune Edvardsen og Dinastiftelsen følger opp blant annet barnehjem, skoler og sykehus. Øst-Kongo preges av mye uro og fattigdom og samfunnet verdsetter ikke menneskeliv på samme måte som oss. Jeg har møtt kvinner og barn som er blitt strategisk misbrukt og voldtatt i krig, noen av dem helt ned i fire-femårsalderen. Jeg har intervjuet dem og fått høre historier som er så grusomme at jeg får tårer i øynene bare av å tenke på dem, forteller fotografen.
Kultursjokk
Hun sitter i et julepyntet utstillingslokale i Kristiansand, og ser ut på en virkelighet som er så forskjellig fra den hun opplevde i Kongo at det nesten er vanskelig å forholde seg til.
— Å komme hjem var selvfølgelig et vanvittig kultursjokk. Jeg rakk akkurat å åpne juleutstillingen her på galleriet før jeg dro, og etter at jeg kom hjem har jeg hatt så fullt opp med å fikse bestillinger og julegaver til kunder, at det ikke er blitt så mye tid til å sette seg ned og tenke over det jeg har vært gjennom. Men nå i romjula, når alt roes ned, skal jeg "gå inn i" Kongo igjen og gjøre opp tanker, bearbeide inntrykk og kjenne på en del vonde følelser forbundet med turen, sier Nodeland.
Arbeidet hun nå har startet på, skal resultere i en bok hun vil gi ut i samarbeid med Edvardsen og Dinastiftelsen. En kunstnerisk bok, som skal være både visuell og informativ. Målet er å gi rom for ettertanke hos nordmenn, som kan bidra til at vi kanskje blir varmere medmennesker.
Imponert over Edvardsen
Samarbeidet med Dinastiftelsen og Edvardsen kom til etter en kveld med "Ansikt til ansikt hos Sol", et konsept fotografen har drevet på sitt galleri en god stund.
— Vi hadde en kveld med tema "å bry seg", og da var Rune på galleriet og fortalte om sitt arbeid i Kongo. Det var helt fullt i lokalet, og da han var ferdig var det ikke et tørt øye her inne. Jeg ble så fascinert av han, han er virkelig unik, og vi snakket allerede da om et eventuelt felles prosjekt. I august bestemte vi oss for å sette i gang, og i november satte vi oss på flyet, forteller hun.
- Ikke for pingler
Reisen i Kongo er ifølge Nodeland en opplevelse som "ikke egner seg for pingler". Men hun sier selv at hun aldri følte frykt. Fotografen er vant med å ferdes i ulendt terreng, og med sin bakgrunn fra både helsevesenet, fengselsvesenet og barnevernet her hjemme, er hun ikke ukjent med å takle utfordrende situasjoner. Fattigdom og naturkatastrofer har hun også tidligere sett og dokumentert ved reiser til Uganda og Sri Lanka. Ifølge henne selv handler det ikke om dumdristighet, men om å få folk til å tenke. Hun er kjent for å bringe til overflaten både det ubehagelige og det sårbare i sine fotografier. Samtidig prøver hun å få frem det vakre i all sin grusomhet.
— Jeg har ikke et behov for å være så innmari tøff, eller å leke med døden. Men jeg har en glød og et engasjement som bare blir sterkere for hver gang jeg reiser ut. Jeg ser på muligheten til å få gjøre dette som en gave til meg selv. Det gir en dybde og et perspektiv til mitt eget liv som jeg ønsker å bringe videre, sier Nodeland.
Det lille i hverdagen
Nå håper hun å kunne videreformidle og dele opplevelsene fra Kongo med andre her hjemme. I et land hvor vi lever i langt roligere omgivelser.
— Forskjellene fra Norge er så dramatiske. Vi bor i verdens beste land, mens Kongo er verdens verste land å vokse opp i. Jeg tror egentlig ikke at vi nordmenn helt klarer å ta inn over oss hele verden slik vi nå får den servert via massemedia og internett. Men det vi kan klare er å være mer bevisste på det som skjer i vår egen nærhet og begynne der. Om det så gjelder venner, naboer, kolleger eller menneskene vi møter på gaten. Om det så bare er snakk om et vennlig blikk, et smil, en hyggelig kommentar eller litt humor. Det smitter umiddelbart, og det skal så veldig lite til før man blir noe positivt i et annet menneskes hverdag, sier hun.