«Slik behandlet vi våre svakeste etter fem års kamp mot fascismen», skriver historiker Lars Borgersrud megetsigende i sin nye bok.

I Vi ville ikke ha dem beskriver han hva som skjedde med norske krigsbarn etter andre verdenskrig, og kaster lys over hvordan velferdsstaten i sin spede start stengte en gruppe barn ute. Under krigen hadde norske myndigheter vært tvunget til i landflyktighet av nazi-Tyskland og vært vitne til uhorvelige overgrep mot såkalte mindreverdige. Det er derfor et paradoks, påpeker forfatteren, at norske myndigheter etter krigen selv var villige til å sende tusenvis av barn i landflyktighet, fordi de ikke passet inn i det norske samfunnet. Borgersrud setter ikke likhetstegn mellom naziststatens masseutryddelser og det som skjedde med norske krigsbarn. Men han sammenligner tankegangen som lå bak. Bare det er nifst.

Det er skrevet en rekke bøker om krigsbarns ublide skjebne, men denne handler på bred front om statens sære behandling generelt og deporteringssaken spesielt. Forfatteren borer dypt og avdekker en tankegang og handlemåte som forskrekker. For eksempel ble Turid Walderhaug, som preger bokas forside, overført til Godthåp i Bærum, barnehjemmet til SS's føde— og barnehjemsorganisasjon Lebensborn en kort stund etter fødselen. Som ettåring ble hun sendt til Tyskland. Etter krigen hentet norske myndigheter henne fra Lebensborns barnehjem Hohehorst ved Bremen og sendte henne til Sverige. Der ble hun utstyrt med ny fortid, som barn av en mor som var omkommet i konsentrasjonsleir.

Heldigvis stoppet det norske deportasjonsprosjektet opp, men det skyldtes utenrikspolitiske forhold, ikke norske myndigheters humanistiske eller demokratiske sinnelag. Krigen knuste naziststatene, men fjernet ikke grunnlaget for tankestrømningene bak. Det får Borgersrud til å stille spørsmålet: Var det slik at krigen hadde skapt mer brutale holdninger hos alle, uansett hvor man sto politisk?

Vi ville ikke ha dem dokumenter norske myndigheters forakt for en gruppe svake barn. Det ble sett gjennom fingrene med at barn blant annet vokste opp under horrible forhold på barnehjem og institusjoner, ikke minst på Emma Hjort der det ikke ble gjort forskjell på krigsbarn og barn som var åndssvake. Men krigsbarna ble også offer for en tilleggsstraff. De ble kasteballer i det politiske spillet og i kjeklingen i departementene om økonomiske prioriteringer. De var rett og slett for mange. Det ble for kostbart å ta hensyn til dem.

Krigsbarnsaken har vært kontroversiell fra første stund og har fått stor oppmerksomhet i media. Slik har det ikke vært i alle land. Hva denne forskjellen kan skyldes er ikke godt å si, men Borgersrud skriver indirekte at den er bevis på at overgrep og myndighetssvikt bare skjedde i Norge, eller var mer alvorlig her i landet enn for eksempel i Frankrike, Belgia, Nederland og i Øst-Europa.

Terje Gitmark Eriksen

Norge ville deportere krigsbarna

BOK

Vi ville ikke ha dem

Undertittel: Statens behandling av de norske krigsbarna.

Forfatter: Lars Borgersrud.

Scandinavian Academic Press