Rent regimessig er den enkel. Og i denne sammenhengen er enkel det samme som spinkel.
I utgangspunktet vil Dag Johan Haugerud (han har bak seg to romaner og Gullstolen fra Kortfilmfestivalen i Grimstad i 2001) lage en politisk film.
Han føler at samfunnet er blitt som en hvit mann i femtiårene som kjører ny Volvo. Når Volvoen passerer sprøyter han vann og søle på ham.
Haugerud sier: «Det er ikke verdier og medmenneskelighet som rår. Det er markedet. Alminnelige mennesker har ingen innvirkning på det vi kaller demokratiet».
Det er to historier her. Den ene om en filmregissør, Haugeruds alter ego, som vil lage film om demokratiet. Den andre er om en ung kvinne (en ledig Henriette Steensrup) som leter etter en plass. Også i samfunnet, men kanskje mest om en plass som er i henhold til hennes eget jeg. Hun vil i så måte gjøre noe, skape noe og oppnå noe.
Den intellektuelle Thomas Hylland Eriksen spiller seg selv. Han gir oss noen svar, han serverer noen definisjoner.
Selv om filmen både er spredt og atspredt (det atspredde er et bevisst virkemiddel) tenner den tanker i oss. Som: Vi tror vi gjør våre egne valg, ofte er det andre som gjør dem. Og: Higer ikke mange etter en noe dypere dimensjon i tilværelsen? Eller: Har ikke mange et behov for å tilhøre noe, en gruppe, et fellesskap?
Lytter du, finnes disse spørsmålene i filmen, direkte og/eller indirekte, bak all pussig regiarbeid, bak lavbudsjettløsningene.
Denne anmelder likte dette lille, slingre-vals-aktige opuset, andre lyster kanskje helst å kaldkvele regissør/forfatter Haugerud. Se selv.
Knut Holt
Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta
Norge 2005
Regi og manus: Dag Johan Haugerud
Skuespillere: Henriette Steensrup, Jan Gunnar Røise, Thomas Hylland Eriksen