Karin Fossum:
De gales hus
Roman
Cappelen, 1999 "Under skjorta har jeg et hjerte som verker, som en stor abscess, sprekkeferdig, med papirtynn overflate." Slik beskriver hovedpersonen i Karin Fossums siste bok hvordan hun har det, én side før boka slutter, og flere år etter utskrivelsen fra psykiatrisk klinikk. Vår tids mest sagnomsuste krimforfatter har denne gangen skrevet, en til norsk å være, lang roman med spisevegring som tema. Og bevares for en innsikt Fossum har i materien; skulle nesten tro hun visste hva det innebærer å ha kroppen som fiende.
Vi følger hovedpersonen, 24 år gamle Hajna, fra hun kommer til en psykiatrisk klinikk i Oslo "internasjonalt kjent for behandling av misbrukere", hvilket hun ikke er, til Hajna skriver seg ut til verden igjen. En liten prolog fortalt mange år etterpå viser at Hajna bare så vidt holder balansen i livet: "Angsten er en lurvete kjøter. Hele natten igjennom ligger den i sengen og stirrer på meg. Idet jeg slår øynene opp, farer den fram og setter tennene i meg. Hver dag vinner jeg en kamp mot udyret." "De gales hus" er antakelig den norske boken som best gir innblikk i hva det vil si å ha anoreksi. Fossum lar oss være inne i hodet til jenta, så vi tar del i overlegningene hennes. Vi blir delaktig i Hajnas prosjekt om å redusere seg selv til ingenting. Vi forstår henne når hun føler seg uten eksistensberettigelse, når hun ikke har overlevelseskraft eller forbindelse til verden. Og nettopp fordi boka er så realistisk og totalt usentimental og dermed så ekte, virker den så sterkt. Her finnes ingen appell om sympati, ingen tårer eller snørr. Bare et nøkternt prosjekt om å la seg sakte forsvinne. Sånn er boka mesterlig. Den kunne nok vært strammet inn her og der i beskrivelser av samtaler med medpasienter på oppholdsrommet på sykehuset, ettersom de ikke alltid bringer utvikling til boka. Men til sammen viser episodene hvordan den anorektiske i ett og alt skjermer seg fra omgivelser, fra bindinger og hengivelse. Hennes prosjekt er å være seg selv nok. Og ettersom hun ikke bare er det, men også er seg selv for mye, vil hun også skjerme seg fra seg selv. I det prosjektet blir spisevegringen et symbol på personens totale livs— og involveringsvegring. Boka er samtidig også en beskrivelse av norsk psykiatris mangler og lyter i 1978/79. Da som nå brukte behandlerne argumentet om underbemanning som unnskyldning for manglende behandling og omsorgssvikt. Piller ble brukt som universalmiddel mot det meste, gruppeterapi fremstilles som selskapslek, og ingen av pasientene i boka tror på forsikringene om at psykiatrien skal ta vare på dem, hvilket de stadige selvmordene er bevis på. Men mest av alt er boka en påminnelse om den enkleste og mest banale sannhet av alle: Det er omsorg som betyr noe. Behandlere kan være så faglige de vil, men om de ikke blir glad i pasientene sine, så virker ikke ordene deres. Foreldre kan være så ambisiøse og støttende og kristelige som bare det, men om de ikke først og fremst er opptatt av å gi omsorg, kan oppdragelsen falle på steingrunn. Stemoren som kommer på besøk til Hajna spør ikke hvordan hun har det, men hva legen mener om henne. Om stemorens holdning er hovedårsaken til at Hajna mistet livsgnisten, får vi aldri vite. Fossum lar oss heller aldri få innblikk i hvilket forferdelig syn Hajna en gang så som barn som gjorde så uutslettelig inntrykk på henne. Slik unngår hun å redusere spisevegring til én årsaksforklaring. Hva som gir Hajna mot til å vakle ut i livet mot slutten av boka, får vi heller ikke vite, og romanen blir som en krimbok uten oppklaring. Slik livet også er. Valerie Kubens