TEATER

Ibsenfestivalen:

John Gabriel Borkman

Nationaltheatret

OSLO: Det er nok en John Gabriel Borkman vi aldri har sett maken til som nå går over scene på Nationaltheatrets hovedscene. Jeg er ikke i tvil om at denne vitaliseringen, eller re-vitaliseringen, av et forholdsvis lite spilt Ibsen-drama vil trekke publikum til teatret lenge etter at Ibsenfestivalen er over.

Publikums gjennomsnittsalder på premieren var lang nærmere 30 enn 50, bare så det er sagt, hvis noen trodde Ibsen og Ibsenfestivalen bare var for godt voksne folk.

Nationaltheatret har engasjert en svært ettertraktet ung, tysk regissør, Sebastian Hartmann, til å gjøre Borkman. Hartmann gjorde seg sterkt bemerket på Ibsenfestivalen i år 2000, da han gjestet med Gespenster fra Volksbühne i Berlin.

Han gjør seg ikke mindre bemerket denne gangen. Ibsens tekst er sterkt bearbeidet og ispedd andre tekster, blant annet fra Hamsuns Markens grøde. Dessuten har Hartmann brukt musikk som et meget vesentlig element. Her er utdrag fra Wagners Tannhäuser, Beethoven, Bach og Händel, rock og barokk i skjønn forening. Jeg savner en like detaljert liste over musikken som over litteraturen i programheftet, forresten.

Tv-mediet er sterkt medvirkende i forestillingen. Reality-serienes personforfølgelse med kamera er benyttet for alt det er verd her. I visse passasjer kommer kamera-damene inn på scenen og følger skuespillernes bevegelse, slik at vi får nærbildet på storskjerm mens vi ser handlingen langt der borte på scenen. Effektfullt og effektivt. Likeså spilles vesentlige deler av stykket ikke på scenen, men bak den, over eller under den, og helt ute på gaten. Vi ser det hele på tv, i nærbilder og med utmerket lyd, nesten bedre enn live-lyden på scenen. Ikke bare følger vi personenes ytre, kamera trenger noen ganger nærmest inn i sjelen til aktørene.

Gjennom alle effektene stråler Ibsens dype menneskelige konflikt. Borkman har forspilt sitt liv. Og han har forspilt sine medmenneskers liv. Kanskje kommer han også til å forspille sin sønns liv.

Et is-skap, en kiste eller en glass-fryseboks er hele tiden til stede på scenen. Her trekker Borkman sitt siste åndedrag ved forestillingens slutt. Selve dødsscenen er en oppvisning i sceniske effekter. Den isnende kolde hånden som griper Borkman omkring hjertet ser vi ikke, men du verden så til stede den er.

Det handler altså om bankmannen John Gabriel Borkman (Jan Grønli) som velger galt i sin ungdom, som sviker kjærligheten til den ene fordi den andre gir økonomisk gevinst og dermed makt. Om hans hustrus (Frøydis Armand), og hans svigerinnes (Anne Krigsvoll) krav på å gjøre sønnen Erhart (Thorbjørn Harr) til sin, om Erharts frihetstrang som blir foreldrenes og tantens fortvilelse, om dragningen mot den frie fru Fanny (Trine Wiggen) og den kanskje enda friere Frida Foldal (Janne Formoe), og det handler om den livsudugelige pappa Foldal (Trond Brænne) som trodde han skulle bli dikter men som blir kjørt ned av den sleden de tre unge, inkludert hans datter Frida, flykter i fra kuldens og familiens tyranni.

Uhyre energisk spill, overdrivelser in absurdum, skrik og skrål og lavmælte dialoger, intime handlinger og de bråeste overganger du kan tenke deg — alt dette har denne skuespillertruppen full kontroll på. I en ytterst spennende regi gjør dette laget forestillingen uhyre severdig. Dette er spill - i betydningen lek, bare se hvordan de leker seg med lykken i slutten av siste akt. Og så improvisatorisk at selv Munchs nylig stjålne malerier plutselig dukker opp i forestillingen. Uforglemmelig.

Emil Otto Syvertsen