BOK

Tittel: Aril Edvardsen — Et selvopplevd portrett

Forfatter: Håvard Rem

Forlag: Cappelen

En raus og altomfattende Jesus-tro, løsrevet fra kulturell, konfesjonell, teologisk og religiøs sammenheng, er fasit for Aril Edvardsen slik han beskrives i Håvard Rems nye bok om ham.

«Jesus er hovedpersonen i Aril Edvardsens liv» heter det i boken. Hvem som er hovedpersonen i boken er et annet spørsmål. Noen ganger er det faktisk forfatteren selv.

Han presiserer i et kort forord at boken ikke er en biografi, «men et portrett av Aril Edvardsen og hans virksomhet, basert på våre samtaler og mine inntrykk som barn og voksen».

Edvardsens uttalelser er ordrett gjengitt etter lydbåndopptak, enten på dialekt eller på bokmål. Edvardsen har ikke lest manuskriptet før det gikk i produksjon.

Den som forventer en snill predikant-biografi vil bli overrasket og kanskje skuffet. Ikke for det, den som leter etter pikante avsløringer om Aril Edvardsen vil bli enda mer skuffet. Her er det ikke mye å lage oppslag på.

Annerledes derimot med forfatter Rem. Her er det både sex, drugs and rock'n roll og han sjenerer seg ikke for å skrive om det. Men han er jo kunstner og ikke predikant, selv om Sarons Dal også var Håvard Rems barndoms dal.

«Under Edvardsens prekestol ble jeg frelst. Jeg ble døpt i elven som renner gjennom dalen. Jeg talte i tunger i den store stevnehallen. Jeg så demonutdrivelse og helbredelse», heter det i innledningen til bokens første del.

Selve bokprosjektet, det at pinsepredikantsønnen Håvard Rem skal skrive bok om Aril Edvardsen, er blitt rammefortellingen i boken. Og rammen tar svært mye plass. Faktisk er dette like mye en bok om Håvard Rem som om Aril Edvardsen.

«Jeg gleder meg ikke til gjensynet», skriver forfatteren om det første møtet med Edvardsen etter 23 år. «Det skyldes først og fremst at jeg ble vekket etter få timers søvn og i bakrus».

Han har vært på kunstnerfest på en heigård utenfor Kvinesdal, og der var det ikke bare mat og drikke som ble inntatt.

«Sammen med et par av kunstnerne hadde jeg også i all stillhet inntatt noe narkotika i løpet av natten, og rusen gav en følelse av fellesskap som lignet den jeg hadde opplevd da vi sang i ånden i Sarons Dal påsken 1976», heter det i boken.

Møtet blir «ukomfortabelt». Edvardsen forteller Rem at «Jeg har fulgt med på det du holder på med. Vi ber for deg. Det er godt at vi har noen der ute også», hvorpå Rem reflekterer over hva det betyr.

En første hoveddel av boken bygger på at Håvard Rem ble med far og sønn Edvardsen på korstog i Rwanda høsten 2001. Her følger vi Rune og Aril ganske tett, men enda tettere følger vi forfatteren. Som for eksempel når han i en gitt situasjon blir bedt om å innlede et møte med bønn få timer etter at han «hang nede på nattklubben Maxim's med horene der og drakk whisky».

En samtale med Aril Edvardsen får Rem ikke før de sitter på flyplassen på vei hjemover igjen. Aril slapper av med et glass cognac, får vi vite. Samtalen går om familiens historie flere slektledd bakover, om hjembygda, bakgrunn og barndom, om jødiske røtter og blått blod fra Sverige.

Gjennom det Rem kaller Liknes-samtalene, tatt opp på bånd utover våren og sommeren 2002, etter Aril Edvardsens hjerteinfarkt, hører vi om Edvardsens ungdomstid, om menighetslivet i Kvinesdal, om vegringen mot pinsebevegelsen, omvendelse, åndsdåp og dåp. Og om kjærlighet og ekteskap som begynte da Aril som 17-åring hadde gjort Kari gravid, hans forslag om abort og Karis kontante avvisning av det.

Mangfoldige sider av boken er preken-gjengivelse, uten sjenerende kommentar og refleksjon - faktisk alt for lite.

Bare i liten grad opplever jeg at Håvard Rem forsøker å være kritisk. Han antyder sterkt at en demonutdrivelse likner på voldtekt. Han beskriver og sammenlikner to slike situasjoner som han har opplevd ved selvsyn. Så overlater han til leseren å dømme.

I blant føler jeg som leser at forfatteren ikke har avstand nok til stoffet. Ganske påfallende blir det når han skriver om møtet mellom Aril Edvardsen og sin far, pinseforstanderen Tore Helge Rem, da Rem ikke var mottakelig for bønn om helbredelse.

Har man i utgangspunktet en smule respekt for Aril Edvardsen blir den ikke svekket av å lese denne boken. Men om den bringer noe nytt til forståelsen av denne åndelige høvdingen fra Kvinesdal, er for meg et åpent spørsmål.

Emil Otto Syvertsen