- Jeg kunne ikke skrevet disse bøkene uten å ha kjent krigsseilere selv

— Det er veldig god tobakksjord her, sier Jon Michelet.

Han rusler gjennom hagen bak barndomshjemmet på Larkollen, et lite stykke utenfor Moss.

— Familien min dyrket tobakk under krigen. Og jeg har prøvd å røyke den krigstobakken. Den var det krutt i. Det var karva blad ganger to, humrer 69-åringen.

- Magisk

Han hadde få lekekamerater da han vokste opp her i etterkrigstida. Nå har han venner overalt. Selv blant de som aldri har likt ham noe særlig. Det er takket være bokserien om krigsseilerne, som også har tatt ham til toppen av bestselgerlistene

— Mange sier "jeg er veldig uenig med deg politisk, men det du gjør nå er bra". Janteloven er nok opphevet for mitt vedkommende. Det gjelder publikum og det gjelder mine forfatterkolleger. Mange sier de unner meg dette, og jeg føler meg velkommen i alle mulige lag av befolkningen, forteller Michelet.

Den første boken om "En sjøens helt" ble trykket i 5000 eksemplarer, noe Michelet opplevde som dristig. Nå har begge de to første bøkene et opplag på det mangedobbelte.— Det er helt magisk. Jeg har aldri opplevd noe lignende når det gjelder salg i bokhandel. Men det aller viktigste er at jeg har en sterk følelse av å nå ut. Det er fantastisk å ha skrevet romaner som har en virkning i befolkningen. Jeg har truffet et publikum som vil ha disse bøkene, og som setter pris på dem.

- Det kan være vanskelig å forstå alle aspektene ved krig, for oss som ikke har opplevd det selv. Hvordan har du klart å formidle så mye av det?

— Jeg kunne ikke skrevet disse bøkene uten å ha kjent krigsseilere selv. Jeg har fått utrolig mye materiale fra dem, og det har gitt meg et visst overblikk. Men jeg kan ikke forstå alt. Det kan bare de som var der. Min eneste krigslignende opplevelse var Cuba-krisen i 1962, da vi var sikre på at det ville bli atomkrig. Vi forberedte oss på det. Men det skjedde ikke. Jeg opplevde ingen krig, så jeg kan aldri forstå det helt, erkjenner han.

Voksen

Larkollen er et tettsted med 1500 innbyggere. Her bodde Jon Michelet det siste året av andre verdenskrig, og i etterkrigstiden. Da han var syv, flyttet familien til en kunstnerkoloni på Ullern i Oslo. Der begynte hans politiske engasjement, da han kom i opposisjon til det sterke Unge Høyre-miljøet på skolen. Men det han ønsket aller mest, var å dra til sjøs. Og det gjorde han, rett før han ble atten.

— Han gjorde noen feil og blemmer. Noen krangler, fyllekuler, slåsskamper og horehusbesøk. Men han ble voksen. Han var på en dannelsesreise som formet ham. Én gang sjømann, alltid sjømann. Det slipper aldri taket. Og jeg opplevde mye, både på godt og vondt. Det som sitter best igjen er følelsen av å komme ut og ta i mot hele verden, og den tar i mot deg, sier han.

Og så opplevde tenåringen en rekke ting han ikke var forberedt på. Konsekvenser av ekstrem fattigdom.

— I Genova kunne man kjøpe en kvinne for et såpestykke. Og Polen var i ruiner, det kom som et sjokk på meg. Jeg kan mane frem de bildene når som helst. De har vært med på å prege meg.

- Dine erfaringer med prostitusjon, gjorde de noe med kvinnesynet ditt?

— Ja, og det var noe jeg måtte bearbeide. Jeg klarte kanskje ikke det helt, før jeg fikk meg kjæreste i Norge. Da måtte jeg gå noen runder med meg selv, og forandre måten jeg var på. Det at de bød seg frem, at de gjorde seg tilgjengelige… det hendte nok at man tenkte på dem som jævla horer som ikke var noe verdt. For hvor mye medlidenhet og menneskekunnskap har en 18-åring? Det er ikke så mye. Men samtidig: Det var uskrevne regler blant sjøfolkene om at man skulle oppføre seg ordentlig med disse kvinnene. Det snakket vi om.

Dikteriske evner

I dag er det mange sterke kvinner i Michelets liv. Han har fire døtre og er gift med Toril Brekke, som er utenlandssjef i Flyktninghjelpen.

— Hun drar til all verdens farlige områder, mens jeg er hjemme og holder fortet. Det er flott at hun er den utadvendte og får brukt hele seg. Og så får jeg sterke impulser fra henne om hvordan verden ser ut. Det er fint. Vi lever i en annen tid nå, min kone og mine døtre kan leve ut drømmene sine på en helt annen måte enn min mor kunne, sier han.

— Jeg kunne jo ikke fortelle mutter'n alt...

Han bokdebuterte med krimromanen "Den drukner ei som henges skal" i 1975, og ideen om å skrive om krigsseilerne har han hatt gjennom hele karrieren. I 2012 ga han ut den første romanen om "En sjøens helt". I 2014 skal bind tre være ferdig. Og Michelets engasjement stopper ikke der.

— Jeg jobber med et prosjekt sammen med stiftelsen Arkivet i Kristiansand for å hedre de utenlandske sjøfolkene som seilte under norsk flagg. Og det er mange av dem. Det fins ikke noe minneord om utenlandske sjømenn i minnehallen i Stavern. Det er et stort hull, og det må vi gjøre noe med, forteller han.

Brasil

14. juli neste år fyller Michelet 70. Det tenker han lite på. Han er mer opptatt av det som skal skje dagen før. Da er det finale i fotball-VM, i landet han har elsket helt siden han så driblekunstneren Garrincha herje med den svenske midtstopperen Sven Axbom i finalen i Sverige i 1958. Michelet har skrevet bøker om fem forskjellige VM-sluttspill sammen med Dag Solstad. Og han synes fotball er akkurat like morsomt nå, som da han oppdaget Garrinchas magiske evner som 14-åring. Spesielt når det er snakk om Brasil.

— Jeg er litt redd for at Brasils kamper i sommer blir bare for de rike. Stadion burde vært fylt av gategutter fra Rio. Men jeg drar om jeg får finalebillett. En sikker finalebillett. For det å stå midt i Rio når det er finale, og ikke komme inn, det er en skjebne verre enn døden.

• Jeg kunne jo ikke fortelle mutter'n alt Michelet forteller at hans mor egentlig ønsket å skrive, men hennes sosiale situasjon gjorde det vanskelig. Hun oppmuntret imidlertid sønnen til å være kreativ. Og han utviklet dikteriske evner da han skulle skrive brev hjem fra havnebyene. For: