KRISTIANSAND: — Du må skrive om all jævelskapen, hadde en forfatterkollega en gang sagt.
Men det kom ikke på tale for Nils Christian Moe-Repstad som 19 år gammel brakk nakken i en stupeulykke. Siden har han gitt ut den ene boken etter den andre uten å skrive sitt personlige helvete inn i egen poesi. Smerten har han utforsket gjennom dikt fulle av referanser til verdens historie og universets gåter, men seg selv har han ikke stilt til skue.
— Den personlige smerten er også til stede i mine tidligere bøker, men sjelden konkret. Den ligger på et mer åpent eksistensielt og subtilt plan, og så langt fra den såkalt terapeutiske litteraturen som mulig, sier Moe-Repstad til Fædrelandsvennen.
– Litt satirisk kan jeg si at "alt er sant" og "alt er løgn"
— Å skrive en slik bok selv har jeg avvist som en total umulighet. Jeg verken kan eller vil forholde meg til litteratur på den måten. Dessuten er jeg lei av den psykologiserende, biografiske trenden som har regjert de siste årene, og har fått nok av alvorlige unge menn med fæle opplevelser i barndommen. Det er selvsagt kvaliteter i dette også, men det bikker lett over i en selvhøytidelig følelseslitteratur jeg finner problematisk, fortsetter han.
Nå har han ikke bare skrevet én bok. Han har skrevet to, og i september kommer de ut, "Teori om det eneste" Bok 1 og 2. — Jeg pleier å si at det biografiske egentlig ikke finnes, i alle fall ikke hvis man samtidig skal forholde seg til begrepet sannhet. Om min bok kan jeg litt satirisk si at "alt er sant" og "alt er løgn", fortsetter han.
Det som er nokså sant, men som Nils Christian Moe-Repstad ikke skriver, er at han fram til 7. april 1991 var aktiv alpinist, og en som nærmest selvdestruktivt tøyde grenser. På fest en sen kveld på Fiskåtangen går det galt. Han stuper fra en brygge der det er altfor grunt, og er nær ved å drukne. Han overlever, men den femte nakkevirvelen er knust, og resten av livet skal han være lam fra brystet og ned.
Om noen nå tror at Moe-Repstad har skrevet en sentimental selvbiografi, er det feil. Han er en ytterst kresen poet som gjennom sju diktsamlinger har stilt store krav til sine lesere og enda større til seg selv. Det fortsetter han med.
— Men skulle det først skrives en bok som blant annet handler om den 22 år lange historien etter ulykken, som er en beinhard historie, så skulle det faen meg skrives også. Rett på og midt i trynet, sier den nå 41 år gamle forfatteren.
Samtidig sitter han der med alvorlig ansikt og hevder at diktene i Bok 1 - en språklig avansert utforsking av naturvitenskapen - paradoksalt nok er den egentlige selvbiografien.
Den påstanden lar vi foreløpig ligge, og går direkte til Bok 2 som byr på en biografisk beretning av ytterst sjeldent kaliber.
Som leser blir man nærmest injisert i Moe-Repstads blodårer, og tas med på en forrykende reise fra grunnleggelsen av Kristiansand, via forfatterens forfedre og nære familie til barndommen i Vågsbygd og den totalt livsforandrende ulykken som gjør ham avhengig av hjelp, og medfører sykdom, smerter og medisinering hinsides det de fleste orker å tenke på.
– Det er ingen bok for pingler
Leseren slynges gjennom forfatterens hjernevinninger i svimlende kliv og kast gjennom et 45 siders langt dikt, tas med på en uforutsigbar reise i tid og rom, og snapper utmattet etter pusten på siste side.
— Ja, det er ingen bok for pingler, smiler Moe-Repstad. Når han har sendt manuset for gjennomlesing til et par venner og kolleger, har han lagt ved følgende hilsen: "Enjoy the ride!"
— Jeg ønsket å bygge den opp nærmest labyrintisk, og har også stjålet noen begreper fra krim. Den skal på en måte løse seg logisk, "gå opp". Det er elementer man finner hos f.eks Jorge Louis Borges, som er en forfatter jeg setter høyt. Selv om den som alle mine bøker holder et høyt presisjonsnivå, er det massiv energi og drive i Bok 2. ## – Jeg ville skrive en totalt utrendy bok
Men egentlig var det en helt annen bok han skulle skrive. Og har skrevet. Nemlig "Teori om det eneste. Bok 1"
— Jeg ville skrive en totalt utrendy bok. En antipsykologisk, ikke-biografisk bok som forholder seg til det materielle og naturvitenskapen på en nærmest klinisk måte uten å bli steril, sier han.
— Det har blitt en samling presise, korte dikt som går tilbake til urtiden, og som tar for seg Darwins utviklingsteori, matematikk og teoretisk fysikk. Boken dreier seg om språk og form, paleontologi og naturens bestanddeler ned til cellenivå. Om materialitet og letthet i stedet for tyngde og følelser, fortsetter han.
Og det er nå han sier at Bok 1 paradoksalt nok er den egentlige selvbiografien.
— Den sier at jeg er det samme som det treet, forklarer han og peker mot det frodige bladverket utenfor den lyse, lekre leiligheten i Østre Strandgate der han siden i vinter har delt adresse med sin katt.
— Vi består av de samme stoffene, vi er natur. Det er det vi vet er sant.
Og det var da han skrev dette at han skjønte hvordan han kunne forme historien han egentlig ikke ville skrive, selv om han gjennom flere år hadde laget en del usammenhengende notater. Det skjedde altså i Las Palmas dit han gjerne drar for å komme seg gjennom vintrene.
— Jeg skjønte at det lå en logikk i det som jeg måtte hente ut. Og det bare rant som en foss. Det sterke vitenskapelige aspektet i Bok 1, ga meg en inngang til min egen biografi gjennom det medisinsk vitenskapelige. Samtidig gjorde det meg i stand til å problematisere det biografiske, forteller han.
I Bok 2 vever han seg selv inn i verdens historiske og naturvitenskapelige bestanddeler, i familiens krønike og Kristiansands topografi, og blant slektningene som streifes på reisen er oldefaren som drev apotek på Torvet, bestefaren som eide Moes tobakksfabrikk, og den som leter vil også finne Jens Bjørneboe. Han var fetter til Moe-Repstads mormor.
— Jeg er litt stolt av det. Hans "Aske, vind og jord" var en av de første diktsamlinger jeg leste, og en inngang til at jeg begynte å skrive, forteller forfatteren som selv var på vei til å bli lege da ulykken inntraff. I stedet ble han pasient. Og dikter.
– Jeg kaller meg pasifist med en forkjærlighet for våpen
— Det er ikke bare tøffe ting i boken, det er sarte partier også, og det har vært en stor utfordring å balansere virkemidlene, understreker han.
Et av virkemidlene som jevnlig dukker opp er referanser til våpen.
— Jeg kaller meg pasifist med en forkjærlighet for våpen. Fikk mitt første da jeg var ti år, sier han.
Men det er ikke mulig å se om det er lengsel i blikket.
I dag er jakt en umulighet, og kanskje er litteraturen hans alternativ til å erobre fjell og forsere fossestryk?
— Det gir litt av det samme adrenalinkicket. Litteraturen er veldig sterk og dypt alvorlig for meg, og styrer mye av livet mitt. Det er dumt å snakke om et "kall", men det er mye av en nødvendighet.
– Det har vært en vanvittig prosess
Og selv om unge Moe-Repstad var en grensesprengende hardhaus på vei til å bli lege, leste han mye helt fra barndommen og måtte i 15-årsalderen smuglese Tarjei Vesaas "Fuglane" i et miljø der det ikke var ansett å være særlig macho å holde på med slikt.
— Den gamle romantiske historien sa det må skje noe forferdelig før du kunne bli født som kunstner. Selv er jeg ikke veldig opptatt av den lidende kunstner-myten, men noe er jo det i slike klisjeer, medgir han.
Nå er han totalt utmattet etter å ha fullført tobinds-verket, og skrevet boken som aldri skulle skrives.
— Det har vært en vanvittig prosess, sier forfatteren som regnes som intellektuelt krevende og aldri har flørtet med det brede publikum. Han selvbiografiske epos avsluttes da også slik:
jeg har lært nå
at jeg oversetter verdener for de få
— Blir det for flere nå, tror du?
— Jeg tror ingen ting. Men bøkene er bra.