Hvorfor sparker ikke folk bare inn butikkvinduene? Spør Patti som liten, på bytur med moren sin. Moren svarer at det finnes noen uutalte regler for sosial oppførsel som vi alle følger. Det er slik vi kan eksistere sammen som mennesker.

Trollbinder

Jeg vet ikke hvor mange historier, dialoger, kunstbeskrivelser, tankestrømmer i denne boken som trollbinder og limer meg fast til ordene nettopp fordi de bringer meg så nær en person som naturlig overser disse såkalt uutalte reglene. Patti Smith, rebelsk, dyktig, en man kan overhøre musikere snakke om seg imellom, med respekt. Men i boken farger hun bildet av seg selv og sin tid på enda en måte. Scenen er New York på 60— og 70-tallet: Chelsea hotel, the Factory, alle musikklegendene som døde 27 år gamle – og tonen i fremstillingen er mild. Her finnes en underliggende, sprakende livsglede, snillhet, noe lyst og klart, det høres også når hun prater – men erstattes ofte av noe mer aggressivt energisk og rått i musikken.

Klok og drømmende

Patti Smith kommer til New York i 1967, ung og blakk, men klok og drømmende, med viljen til å gjøre noe om spiller en rolle. Hele hennes eksistens blir en søken etter å finne ut hva dette er. Hun får jobb i en bokhandel, henger rundt folk hun ser opp til, skriver, tegner, maler – alt i samvær med kunstneren Robert Mapplethorp, som boken er dedikert til. Sjelevenn, kjæreste, bror, lykkeamulett. Hun sa det ville bli vanskelig, men jeg tror Smith har lykkes i å vise hva Mapplethorp, som døde i 1989, betydde for henne.

Gjennombruddet og suksessen

Det finnes ikke enda så mange mennesker, muligheter, kunstbøker, mentorer og musikere i Patti Smiths liv, og hun vet ikke enda at hun kan synge. Bokas styrke ligger her, at det vi vet skal følge henne – gjennombruddet og suksessen – ikke er i fokus; i stedet fylles sidene av alt det dette er sprunget ut av. Chelsea hotel, "eit dokkehus i The Twilight Zone" der man kan betale for seg med kunst, og der "[a]lle hadde noko å tilby, og ingen såg ut til å ha noko særleg med pengar", blir Smiths læreskole på veien. Smith viser gjennomgående hvor essensielt det er at kunstnere og artister hjelper og har tro på hverandre mens de enda er i grålysningen.

Dikt på scenen

Når Patti Smith begynner å fremføre diktene sine på scenen, med den jevnt gnagende følelsen av at skriving ikke egentlig er fysisk nok, setter hun etter hvert toner til. "Skulle du kunne spele eit bilkrasj med elektrisk gitar?" Spør hun Lenny Kaye. Det kan han, og snart lærer hun å spille selv. Det er som om hun hittil har tegnet en ramme rundt seg selv og de store dikterne og musikerne hun ville ses i sammenheng med, som Baudelaire, Rimbaud, Bob Dylan, og nå har samlet nok kraft til å sprenge ut av denne, og lage sitt eget. Det er slik vinduer knuser, det er slik nye rom åpnes.

Det poetiske, lidenskapelige språket overlever overraskende godt oversettelsen til nynorsk. Anbefaler også lydboken, hvor Patti Smith selv leser. Smith er til forøvrig snart plateaktuell med sitt 11. album, "Banga", og spiller Norgeskonsert 1. august.