De siste årene har han surfet og klart seg bra på tidligere popbravader med Mods, September When og som soloartist på konsertscener rundt omkring i landet. Hitkatalogen er stor og sterk etter over 30 år som artist. Det toppet seg skikkelig i begynnelsen av dette tusenåret med «I’ll Come Back and Love You Forever» i 2001, og med den omtrent like vellykkede «Being Everything, Knowing Nothing» i 2003. Da ble han kalt popkonge, og han fikk til og med være headliner på idrettsplassen under Quartfestivalens storhetstid. I 2006 ga Morten Abel ut «Some of Us Will Make It». Etter det har han cashet inn valuta på fordoms bragder. En gang måtte vendepunktet komme. Noe nytt. Det skjer nå.
Det fine er at han fortsatt er i besittelse av meloditeften som gjorde han så stor. Det andre som er så bra er at Morten Abel synger så bra på noen av sangene her. Hør bare den smygende, vakre og besnærende avslutningslåten, «Dans med meg». Det er som å høre Elvis Costello på sitt beste.
Det er de raske og de mest teatralske låtene som er lettest og mest fristende å hoppe over. Slik som den latino-lignende «Sånn danse fa» med masse Elvis Presley-referanser, og den Kaizers Orchestra-lignende «Nancy og du» og den litt lekne, men likevel lett forglemmelige «Flymaskinen».
Åpneren «Frøken Vilikke» er fengende nok med munnspill av samarbeidspartner Odd Nordstoga. Popteften til Abel er intakt, mens den påfølgende «Annabelle» helt sikkert vil bli en konsertfavoritt når han beveger seg ut av Stavanger konserthus og rundt omkring i landet. Med tredjelåten, «Merkelige Louise», kommer et av albumets høydepunkt. En flott ballade som er vanskelig å fornekte. På samme nivå får vi den melodiøse og melankolske «Voldsomt uvér», en sang om Stavanger. I den samme leia ligger også en annen vinner, nemlig «Nasjonalen» med brusende og smektende hammondorgeltoner. Sakralt og fint.
Morten Abel kan kanskje ikke kalles popkonge lenger. Til det er dette albumet litt for traurig og for lite spennende. Så veldig alvorlig er ikke låtene, men lekenheten og den forførende popelegansen er så godt som borte om vi ser oss 10— 15 år tilbake.
Albumet er likevel bra nok til at vi kan tro at dette vendepunktet kan restarte karrieren hans. For vi kan i alle fall si at Morten Abel eldes med stil. Alvorlig talt!