Det er ufattelig moro å oppleve oratoriet «Messias» slik det ble presentert i Kildens store konsertsal i går kveld. Verket hører er ofte fremført i Kristiansand, med lange og gode tradisjoner i så måte i domkirken. Et stort antall mennesker er fortrolige med dette barokke mesterverket, og jeg tror de var i Kilden nesten alle sammen; det var smekkfullt. Nettopp fordi byen har tradisjoner i forhold til dette verket, er det mulig ikke bare å oppleve en stigende forståelse av det for hver gang en opplever det, men også å sammenlikne ulike fremførelser.

Denne gangen har man valgt et stort, sammensatt kor, mer enn 80 sangere fra Kristiansand domkor, Kristiansand kammer— og operakor, Frikirkens kammerkor og Agder vokalensemble. Orkesteret var derimot ganske lite, 20 strykere samt to oboer, fagotter og trompeter, pauker, cembalo og orgel. Så kunne en tro at det ble ubalanse, men den gang ei. Legg så til fire fenomenale solister, alle unge og trolig håndplukket fra engelsk musikklivs øverste hylle, og sett så barokkspesialisten Nicholas Kraemer til å lede det hele etter at koristene er blitt drillet i faget av Marianne Sødal Misje – så blir resultatet slik det ble i Kilden i går – og det var storartet.

«Messias» tåler mange gjenhør. Verket er så uendelig rikt, både tekstlig og musikalsk, melodisk så vel som harmonisk, så fullt av barokkens musikalske tekstfortolkning og av det dertil hørende effektmakeri, at en aldri slutter å undre seg over hva Händel i et par ukers stormende inspirasjon klarte å skape. Så når noen kritiserer også dette, og hevder det er jule-kitsj, nærmest, da tillater jeg meg å protestere: Dette er teologisk-musikalsk dybdeboring som holder mål selv etter 250 år og som stadig gir muligheter for nye fortolkninger og nye måter å gjøre musikk på.

Denne fremførelsens hovedattraksjon ble for meg kontratenoren James Laing, som sang de partiene vi oftest hører fremført av en mezzosopran. Han er en tekstformidler av rang, og behersker det vanskelige falsett-faget med en slik tonekvalitet at en bare måtte lukke øynene og nyte. De øvrige solistene, sopranen Helen-Jane Howells, tenoren Rupert Charlesworth og barytonen Samuel Evans hadde på samme vis både tekst og tone så fullstendig inne, at fremførelsen fikk dette tilsynelatende selvfølgelige preget av ikke-anstrengelse som er så vidunderlig, selv om en vet litt om hva det koster å nå så langt.

Jeg antar at vi går en kor-renessanse i møte her i landsdelen. Nylig var en rekke av byens og distriktets kor i sving under Orgelfesten i domkirken, og nå altså hele fire kor sammen igjen. En nøkkelperson bak mye av dette er Marianne Sødal Misje. Hva hun på kort tid har oppnådd med disse korene, som selvsagt var godt forberedt av sine respektive dirigenter, er beundringsverdig. Noen få upresise innsatser, noen tilsvarende få svake intonasjoner blir det nødvendigvis i et slikt prosjekt, men det overskygger slett ikke den vidunderlige korklangen som var utviklet og som skapte stor begeistring i Kilden i går kveld.